Concerned Scientists Norway starter idag en ny bloggserie der medlemmer av CSN skriver om viktige temaer relatert til klima og miljø.

I stedet for å se den globale oppvarmingen som et språklig innramningsproblem må vi ta en ærlig kamp om sannheten.

Andreas Ytterstad er førsteamanuensis ved Institutt for journalistikk og mediefag ved HiOA, og nestleder i Concerned Scientists Norway

Hva gjør vi når kunnskapen om den reelt eksisterende globale oppvarmingen ikke fører til at utslippene går ned? Jo, sier stadig flere, da må vi finne nye måter å språklig ramme inn den globale oppvarmingen på. George Lakoffs artikkel «Why it matters how we frame the environment» har lenge vært den suverent mest leste artikkelen i tidsskriftet Environmental Communication. Så sent som forrige uke hadde the Guardian oppslag om at «framing» måtte til, om vi skal få den globale oppvarmingen til å gå fra «et vitenskapelig til et sosialt faktum».  Budskapet er: for å få med oss folk flest må vi snakke om klimaalvoret på én måte til bedehusene på Sørlandet, en annen måte til oljearbeideren i Harstad.

Som medie- og kommunikasjonsforsker kunne jeg kanskje latt meg glede over at ett av «våre» begreper – framing – så til de grader synes å bre om seg. Og la det også være sagt, jeg er ikke uenig i at vi trenger å finne nye måter å kommunisere alvoret ved den globale oppvarmingen på. Klimapanelets siste rapporter, og Bård Lahns ypperlige bok Klimaspillet, har medvirket til å sette klimarettferdighet på dagsorden. Jeg skrev selv en bok i fjor som tar til orde for nye klimajobber, som bro mellom et fossilt og et fornybart Norge. 

Som representant for Concerned Scientists Norway har jeg dessuten vært dypt involvert i å bygge en folkelig klimabevegelse i Norge. Det kan man ikke være uten å være tolerant ovenfor forskjellige tolkningsrammer. 

Likevel mener jeg nå det er viktig å si at den globale oppvarmingen IKKE bør ses på som et språklig innramningsproblem. Jeg har nettopp fått en artikkel publisert i Environmental Communication som går nokså hardt ut mot det forskningsparadigmet som har gjort «framing» populært. Hos ekspertene på feltet, de som definerer hva en ramme er og skal være, finner vi nemlig tre problematiske forutsetninger. 

Antroposentrisk

For det første er rammeforståelsen av den globale oppvarmingen antroposentrisk, eller menneskesentrert. Kommunikasjonsstrategiene skal tilpasses til hva mennesker liker å høre. Frank Luntz, republikanernes spin doctor i USA, var blant de første som benyttet seg av rammeforskningens innsikter. Basert på spørreundersøkelser som viste at folk flest fikk mer behagelige assosiasjoner til «klimaendringer» enn til «global oppvarming», instruerte han partiet om å bruke det første begrepet. 

Rammeforståelsen flytter oppmerksomheten vekk fra språkets referent, hva det faktisk handler om, til folk flest sine «kognitive skjemaer». Journalister gjør selvsagt dette hele tiden. Ole Mathismoens glimrende reportasje om norske fuglefjell spilte både på nasjonalarven vår (Lundefuglen) og på identifikasjon med barn. Men journalister er fremdeles også, stort sett, realister. Det må finnes «en ytre forankring for journalistikkens budskap og beskrivelser”, står det i innføringsboka for journalistiske metoder. Det budet følger heldigvis Mathismoen. Årsaken til at både fugler og barn har grunn til å være bekymret er at «oljen vi selger brennes, og drivhuseffekten øker.» 

Det fins reelle, kausale krefter her i verden som opererer enten vi liker det eller ikke.  Global oppvarming er den mest presise beskrivelsen av hva som skjer nå, ikke klimaendringer. Og selv om «innrammingen» av debatten om Sverdrupfeltet i mediene og på Stortinget handler om elektrifisering, forblir det sant at «oljen vi selger brennes og øker drivhuseffekten». 

Strategisk tilnærming til sannhet

Min andre kritikk av rammeforskere (og ikke så få av våre politikere og kommentatorer) er at de er for forsiktige med å snakke om sannhet. Ta Øyvind Ihlens ypperlige bok Petroleumsparadiset. Som en av Norges fremste autoriteter på strategisk kommunikasjon plukker han norsk oljeindustris versjon av «bærekraftig utvikling» fra hverandre. Skjønt ikke helt. Statoils operasjonalisering av bærekraftighet, skriver Ihlen, «til minimering av skadevirkninger, må ses i kontrast til for eksempel leksikondefinisjoner som knytter begrepet opp mot ikke å forårsake miljøødeleggelser.» 

Ihlens ordvalg er for meg et symptom på rammeforskningens aversjon mot å snakke om rett og galt. Leksikondefinisjoner skal ikke være en form for strategisk kommunikasjon eller språklig innramning. De skal prøve å si noe sant. 

Av og til må vi kalle en ramme for en spade. Tenker vi ramme, tenker vi innpakning. Men med spade mener vi substans. Statoils definisjon av bærekraftig utvikling er ikke bare annerledes fra det som står i leksikon. Den er, i hvert fall hvis den gir seg ut for å snakke om den globale oppvarmingen, rett og slett usann. Det hjelper ikke å gjør utvinningen av fossilt brennstoff mer ressurseffektiv. Vi må bort fra fossilt brennstoff, og vi må gjøre det raskt, for å at utslippskurvene skal gå ned i tide. 

Latent og ny mening

Innenfor forskernes rammeparadigme defineres rammer som noe som skal være fremtredende, enten i våre tekster eller i vår kultur. Rammeforskere er mer opptatt av åpenbar og manifest mening, enn av latent og ny mening. Eller de er opptatt av hvordan ny mening tilpasses «gamle» rammer. Bernt Aardal har i sin forskning analysert klima og miljødebattene inn i en slik «gammel» ramme fra 70-tallet, konflikten mellom vekst og vern. Men i 2009 oppdaget han en ny gruppe «klimabekymrede» velgere, som ikke passet inn i denne etablerte rammen. De fantes, skrev han, langt inn i både Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiets velgergrupper. Klimabarometeret nylig viser at denne gruppen vokser. Klima er nå den 3. viktigste saken hos Aps velgere, og mange har latt seg overraske over at partiets påtroppende leder Jonas Gahr Støre, sier klimaspørsmålet må ligge til grunn for alt annet. 

Jeg liker litt radikale og overraskende meninger som ikke er ferdig innrammet enda. I kronikken «tale ved graven» for norsk klimapolitikk, (15.10.2010) skrev Aftenpostens økonomiredaktør Ola Storeng at «Klimautfordringen er nå så stor at den krever en revolusjon.» 

Hvis jeg skulle fulgt rammeforskningens definisjoner, kunne jeg ikke ha kalt dette for den globale oppvarmingens «revolusjonsramme», fordi en slik ramme ikke er spesielt fremtredende i vår kultur, enda. Men det er også grunnen til at jeg har valgt å legge rammeforståelsen av klimaproblemet bak meg.

Den globale oppvarmingen er et problem som må tas på ramme alvor. Vi er nødt til å produsere ny mening, og folkelig kraft som kan omstille Norge nedenfra, lenge før forskere, journalister og politikere klarer å plassere oss inn i sine vante rammer. Bak radaren på de manifeste rammene, dannes nå folkelige allianser i Norge der kristne og arbeidere snakker mer og mer av det samme språket, fordi virkeligheten presser seg på. 

Les mer om dette temaet i Ytterstads artikkel Framing Global Warming: Is That Really the Question? A Realist, Gramscian Critique of the Framing Paradigm in Media and Communication Research