Regjeringen har i Proposisjon 77 L lagt frem et forslag til Lov om klimamål (klimaloven), for Stortinget. Concerned Scientists Norway avga høringsuttalelse 25. november i fjor, hvor vi konkluderte med at vi ikke kunne støtte det daværende klimalovforslaget. Vi er glade for å se at lovforslaget som nå er lagt frem for Stortinget, er forbedret på en rekke punkter. Det er imidlertid ikke bra nok.
For at klimaloven skal kunne være en operasjonalisering av Parisavtalen og Grunnloven § 112, og være et verktøy for at Norge skal kunne bidra til at internasjonalt vedtatte klimamål skal kunne nås, bør loven styrkes. Vi utdyper enkelte viktige punkter her:
Klimamålet for 2050
Lovforslagets § 4 første ledd første punktum forteller at «Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050». I følge Parisavtalen, som Norge har sluttet seg til, er det vitenskapsbaserte målet at vi skal holde oss godt under to graders oppvarming, og arbeide for å komme oss ned mot 1,5 graders oppvarming, sammenlignet med førindustriell tid. Det er da utilstrekkelig å ta sikte på at Norge skal være et «lavutslippssamfunn» i 2050. Vi fastholder at målet bør være at Norge skal være nullutslippssamfunn innen 2050.
Parisavtalen gir konkrete føringer for utslippsmål. Den krever at land når utslippstoppen så raskt som mulig, drastisk reduserer sine utslipp etterpå og når en balanse mellom utslipp og opptak i andre halvparten av århundret. Det siste tilsvarer global karbon- eller klimanøytralitet. Dette er et globalt mål. For å kunne nå et slikt ambisiøs globalt må, trenges det store og dype kutt. Lavutslipp som sådant er på ingen måte ambisiøs nok i lys av Norges internasjonale forpliktelser. Et absolutt minimum bør være et mål om klimanøytralitet med et tallfestet utslippsmål på norsk territorium koblet til en kvantifiserbar andel av utslipp som skal kuttes andre steder i verden.
Formålet i lovforslaget er nå i noe større grad knyttet til gjennomføring av Norges internasjonale forpliktelser i henhold til Parisavtalen, jf. forslaget § 4 første ledd annet punktum, hvor lavutlippssamfunn defineres. Koblingen til Parisavtalen undergraves imidlertid av henvisningen til at utslippene skal reduseres i lys av «utslippsutviklingen globalt og nasjonale omstendigheter». I proposisjonens begrunnelse for denne formuleringen, finner man igjen den famøse uttalelsen fra lovforslaget som ble lagt frem av departementet i fjor, nemlig at «en ambisiøs politikk nasjonalt må være fornuftig i en global sammenheng». Man har altså flyttet uttalelsen fra lovtekst til forarbeider, og samtidig lagt inn en formulering i lovforslaget som dette kan knyttes til.
I følge Parisavtalen skal alle landenes nasjonalt bestemte klimamål gjenspeile hvert lands høyest mulige ambisjonsnivå – og øke derfra hvert femte år i ambisjonen. Høyest mulig ambisjon betyr at Norge må iverksette alle tilgjengelige og forholdsmessige tiltak. Med andre ord, Norge må gjøre så godt det kan, etter beste evne. Dette krever langt mer enn «fornuftig» klimapolitikk. Det betyr at man må strekke seg så langt som mulig, på tvers av alle sektorer gjennom en helhetlig, langsiktig og ambisiøs klimapolitikk.
Det fremgår av proposisjonen, slik det gjorde av notatet i fjor, at man ikke har ment at Norge skal være et foregangsland og vise vei dersom utslippsreduksjoner i andre land skulle stoppe opp, eller kvotesystemer ikke skulle vise seg å være effektive nok. Tvert imot. Dersom andre land ikke kutter nok, skal Norge redusere egne ambisjoner og tiltak. Regjeringen overser dermed at vi er i den situasjonen hvor «den globale dugnaden» trenger land og koalisjoner av land som vil gå foran og vise vei. Norges relativt sett store klimagassutslipp både i dag og historisk, og handlingsrommet vi har gjennom vår rikdom, gir oss nettopp et ansvar for å gå foran. At Regjeringen ikke vil foreslå at Norge skal gjøre mer er påtakelig også i lys av at Norge ved sin klima- og miljøminister har sluttet seg til koalisjonen av land som vil gå foran. I en felles erklæring av 11. november 2016 fastslår denne koalisjonen: «Our commitment to be climate leaders remains steadfast».[1]
Argumentasjonen om kostnader ved å oppnå utslippsreduksjonsmål dersom andre land ikke gjør det, bygger på et veldig statisk bilde. Det ser bort fra betydningen av den positive dynamiske utviklingen som kan settes i gang ved at noen land går foran og viser vei. I tillegg undervurderer det fullstendig kostnadene av ikke å bekjempe farlige klimaendringer. Kostnadene ved ikke å redusere utslipp må selvfølgelig settes opp mot kostnadene ved at global oppvarming kommer ut av kontroll, i stedet for at det hele diskuteres som et politisk bekvemmelighetsspørsmål.
Det er fint at lovforslaget i § 4 annet ledd nå angir hvor stor utslippskuttet skal være innen 2050: «i størrelsesorden 80 til 95 prosent» sammenlignet med referanseåret 1990. Dette er i budsjettavtalen i Stortinget, som dette antas å være hentet fra, presisert til «i Norge». Det er svært viktig at dette kommer inn i lovteksten. Videre er kutt i denne størrelsesorden ikke ambisiøst nok i lys av vitenskapsbasert kunnskap om hva som skal til for at vi skal oppnå Parisavtalens mål, og bør styrkes.
Rapportering og redegjørelse for Stortinget
Det er fint at §§ 5 og 6 nå gir relativt fyldige og gode anvisninger på rapportering og redegjørelser for Stortinget, derunder at dette knyttes direkte til statsbudsjettet i § 6. Det er også bra at redegjørelsen etter forslaget § 5 første ledd a) skal «legge til grunn beste vitenskapelig grunnlag», at det etter annet ledd skal være «progresjon fra forrige mål», og at det etter tredje ledd skal være forenelig med nasjonalt fastsatte bidrag under Parisavtalen.
Til det siste bør det imidlertid påpekes at det som hittil er meldt inn til Parisavtalen fra medlemslandene ikke er tilstrekkelig for å oppnå klimamålene. Det er derfor av avgjørende betydning at presumptive foregangsland slik som Norge melder inn høye nasjonalt fastsatte bidrag, og følger dette opp nasjonalt.
Det mangler en mer konkret angivelse av en plan for hva regjeringen vil gjøre for å nå målene. Det nærmeste er formuleringen knyttet til ikke-kvotepliktig sektor om «hvilke typer av tiltak som vil være nødvendig» i § 6 annet ledd bokstav c). Det burde heller for det minste stå for eksempel: «hvilke virkemidler og tiltak regjeringen vil sette i verk». I tillegg burde det også kreves at Regjeringen legger frem planer for klimapolitikken blant annet i forbindelse med gjennomgangen av klimamålene i § 5.
Uavhengig organ
Fremleggelsen av klimamål og klimahandlingsplaner bør bygge på råd fra et eksternt og uavhengig fagorgan; et klimaråd. Dette kan for eksempel utformes slik som foreslått i utkastet WWF la frem med professor Hans Christian Bugge som rådgiver:
Kongen i statsråd oppnevner et klimaråd som skal rådgi regjeringen i klimaspørsmål. Klimarådet skal forelegges til uttalelse utkast til klimarapporter … og klimahandlingsplaner … Uttalelser fra klimarådet skal være offentlige. Miljødirektoratet er sekretær for klimarådet.
Mandat for og sammensetning av klimarådet fastsettes i forskrift.
I tillegg bør et slikt klimaråd eksplisitt pålegges varsling hvis Regjeringen ikke følger opp slik det skal. Et uavhengig klimaråd vil kunne være et viktig bidrag til gjennomføring av en bærekraftig norsk klimapolitikk.
Gjennomføring og håndheving av loven
Det fremgår klart av proposisjonen at klimalovforslaget, om vedtatt, ikke skal gi borgerne rett til å gå til domstolene om man mener at klimaloven brytes. Det ligger heller ikke i lovforslaget noen form for sanksjonsmekanismer eller håndhevelse, annet enn gjennom Stortingets politiske kontroll. Dette fremstår som utilstrekkelig. Som et minimum bør det klargjøres at dette skal følges opp av Riksrevisjonen, slik foreslått i WWFs utkast:
Riksrevisjonen skal i forkant av utarbeidelsen av hver klimahandlingsplan foreta en revisjon og legge fram en rapport som skal vurdere om eksisterende virkemidler er tilstrekkelige for å nå de vedtatte klimamålene.
Riksrevisjonen påpekte allerede i sin gjennomgang av klimapolitikken i 2010 at sterke sektorinteresser og målkonflikter gjør det vanskelig å få gjennomført nødvendige utslippsreduksjoner.[2] Det er intet som tyder på at dette har endret seg i en positiv retning. Vi ser hvordan Regjeringen fortsetter på et ikke-bærekraftig spor, og ser ikke ut til å ha tatt inn over seg den grunnleggende erkjennelsen av at mesteparten av allerede kjente fossile ressurser må bli liggende i bakken.
I en slik situasjon må klimaloven være skarpere, dersom den skal kunne virke. Den må utformes som en rettighetslov og være mulig å håndheve, også for borgerne, slik at oppnåelsen av klimamålene ikke blir salderingsposten under skiftende politiske regimer. En klimalov som ikke skal ha noen rettslige konsekvenser, og som ikke har noen håndhevingsmekanismer, oppfyller ikke minimumskriteriene som bør stilles til en klimalov.
(sign)
Styret i Concerned Scientists Norway
ved styreleder Beate Sjåfjell
[1] Se uttalelsen av 11. november 2016 her http://newsroom.unfccc.int/media/785910/joint-statement-by-a-group-of-high-ambition-coalition-ministers.pdf Se også «Marrakech Action Proclamation», som Norge har signert, hvor det oppfordres til mer klimahandling, i god tid før 2020: Tilgjengelig på http://unfccc.int/files/meetings/marrakech_nov_2016/application/pdf/marrakech_action_proclamation.pdf
[2] Riksrevisjonens undersøkelse av måloppnåelse i klimapolitikken, Dokument 3:5 (2009–2010).
CSN stilte seg helhjertet bak budskapet til Initiativet March for Science, ”science – not silence”, som ble fremmet gjennom folketog i byer over hele verden (og flere byer i Norge) 22. april 2017. CSN var med på planleggingen og gjennomføringen av aksjonen i Oslo, og det var CSNs styreleder Beate Sjåfjell som ledet programmet med appeller og kulturelle innslag foran Stortinget etter marsjen.
Vi hadde hele åtte politiske partier med på 
