Blogg: Stoltenbergs svik

Av Arne Johan Vetlesen, prof. i filosofi, UiO

Stadig mer tyder på at vi er inne i det siste århundret med levelige forhold for mennesket på kloden. Hvis klimaforskerne har rett, ligger vi an til en temperaturøkning på 3,8 grader eller mer innen 2100. Da vil mange økosystemer vi mennesker er avhengige av være så ødelagt at vår eksistens er truet.

Slik lyder de ferskeste klimaundersøkelsene. Men så, 17. september, kom rapporten ”The New Climate Economy” fra FN-kommisjonen Jens Stoltenberg har vært medlem av. Hovedbudskapet er: Uavhengig av inntektsnivå og levestandard har alle land mulighet for fortsatt økonomisk vekst, samtidig som vi kan redusere risikoen for klimaendringer. Målene vil ikke nås av seg selv, men bare hvis vi faser ut subsidiering av fossile energikilder og innfører stabile og forutsigbare karbonpriser.

Les videre

Blogg: New York, New York!

av Andreas Ytterstad, nestleder i Concerned Scientists Norway, førsteamanuensis på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), og en av initiativtagerne bak Broen til framtiden. Denne teksten sto på trykk i Klassekampen 25.09.2014, og er basert på en tale som ble holdt på Eidsvoll plass 21.09.2014 under arrangementet People’s Climate March.

Mellom 300.000 og 400.000 gikk i gatene i New York sist søndag, for å kreve klimahandling nå fra verdenslederne. New York har plutselig blitt mulighetenes by på ny. Den 21. september 2014 startet en positiv global sirkel – edruelig nok uten tro på at det kommer noen handling fra verdenslederne.

New York var bare oppvarmingen, sa aktivist Bill McKibben – det blir enda større global mobilisering frem mot Paris-toppmøtet i november 2015.En av arrangørene for de globale protestene er organisasjonen Avaaz, som har samlet over to millioner underskrifter for 100 prosent ren energi innen 2050.

Foto: Karianne Andersen

Demonstranter på Eidsvoll plass 21.september minner oss på at det ikke finnes noen «Planet B».

Les videre

Blogg: Pose og sekk-nasjonen

av Dag O. Hessen, Professor dr. philos, Biologisk institutt, Universitetet i Oslo

Norges hell tar visstnok aldri slutt. Vi er nasjonenes fetter Anton som alltid finner ressursene når vi trenger det, og flyter som en kork på et opprørt verdenshav. Nå sist viser det seg at selv om verdens klimautsikter er dystre og de globale utslippene økte raskere enn noensinne, så er det én ting Norge kan gjøre; vi kan holde «gassen i bånn» for maksimal olje- og gassproduksjon. Paradoksets forklaring er at dette går til erstatning av kull, og simsalabim så går regnestykket opp i Norges favør – igjen.

Ganske mange fattet håp da Jonas Gahr Støre i sin etter hvert berømte tale til AUF ga signaler som bare kunne oppfattes som at nå var også Arbeiderpartiet klar til å tenke nytt om denne politikken, at også Norge måtte være innstilt på at noen av våre fossile reserver måtte bli liggende. Så skjedde det forunderlige at Støre nærmest måtte stå skolerett for ”å ha skapt uklarheter”, og det var FrPs linje om full gass som var ansvarlig politikk.

Les videre

Blogg: Grunnloven § 112 krever handling, ikke ord

I følge Grunnloven har vi rett til et levelig klima og miljø, for oss og for våre barnebarns barn. Professor Beate Sjåfjell forklarer her hva det betyr at vi kan kreve av den norske stat. I ytterste konsekvens har staten valget mellom å oppfylle sine plikter eller bli saksøkt for grunnlovsbrudd.

Av Beate Sjåfjell, professor dr. juris, Det juridiske fakultet, Universitet i Oslo og styreleder i Concerned Scientists Norway

Mens folket i dag tar til gatene i protest i New York, Brasilia, Cape Town, Berlin, Oslo, ja, over hele verden, og krever «handling, ikke ord» i klimasaken, kan vi stille spørsmålet: Hva gir Grunnloven oss rett til å kreve av vår egen regjering?

I mai i år ble Grunnloven § 110b til en forsterket § 112. Debatten om hvorvidt Grunnlovens klima- og miljøbestemmelse medfører en aktivitetsplikt for staten er dermed over. Det følger nå klart av bestemmelsen at staten «skal iverksette tiltak» for å sikre vår og fremtidige generasjoners rett til et levelig klima og miljø. Dette betyr at klima- og miljøhensyn er pliktige hensyn i alle sektorer.

Les videre

Article 112 of the Constitution demands action, not words

The Norwegian Constitution gives the people of Norway a legal right to a liveable climate and environment. Professor Beate Sjåfjell explains what this means in terms of what the people can demand of the Norwegian State. The question is whether Norway will comply with this provision or wait to be sued.

  • Beate Sjåfjell, Professor of Law at the University of Oslo Faculty of Law, and Chair of Concerned Scientists Norway

While people today take to the streets in protest in New York, Brasilia, Cape Town, Berlin, Oslo and throughout the entire world, and demand «action, not words» regarding climate change, we can ask the question: What does the Constitution grant us the right to demand from our own Government? In May this year, Article 110b of the Constitution became a strengthened Article 112. The debate regarding whether the provision in the Constitution relating to climate and the environment entails a duty on the state to act is therefore over. The provision now clearly stipulates that the state «must initiate measures» to ensure our right and the rights of future generations to a liveable climate and environment. This means that climate and environmental considerations are mandatory considerations in all sectors.

Les videre

Blogg: Elefantene i det statlige aksjerommet

Av Beate Sjåfjell, professor dr. juris, Det juridiske fakultet, Universitet i Oslo og styreleder for Concerned Scientists Norway

Stortingsmeldingen «Et mangfoldig og verdiskapende eierskap», den såkalte eierskapsmeldingen, signaliserer en fundamental gjennomtenkning av statens rolle som aksjonær. Tom Colbjørnsen setter i DN 11. august fingeren på et viktig punkt som kan forbedres: skillet mellom styret og daglig leder. Et større problem er imidlertid at Regjeringen ikke tar tilstrekkelig tak i statens dobbeltrolle som aksjonær og stat.

I meldingen er man fornøyd med «det klare skillet mellom statens rolle som eier og øvrige roller». Som meldingen selv er inne på er imidlertid et absolutt skille mellom staten som aksjonær og statens øvrige roller umulig. Vil man ut av dobbeltrollen må man selge alle aksjer eller avprivatisere selskaper. Staten vil imidlertid i overskuelig fremtid fortsette å være en betydelig aksjonær. Da må man ta tak i den innebygde konflikt mellom statens ønske om å ha en tilbaketrukket rolle som aksjonær og å være en ansvarlig aksjonær. 

Les videre

Concerned Students Norway vokser – bli med du og!

Concerned Students

Concerned Students Norway (CStN) er studentsvaret til Concerned Scientists – en nettverk for studenter som er interesserte i klima- og miljøspørsmål.

Nettverket bygger på tanken om at alle individer og alle fagdisipliner har en rolle i utformingen av et mer bærekraftig samfunn, og vil utfordre undervisningsinstitusjoner og fremtidige arbeidsgivere til å ta sitt ansvar i møte med lokale og globale miljø- og klimaproblemer.

Etter at organisasjon ble stiftet på UiO i 2013 har CStN vokst betydelig, og vil utvide seg til flere universiteter og høgskoler. Blant annet har nettverket vært sentralt i en ny Grønn Studentallianse ved UiO, som setter universitetets avtale med Statoil på dagsorden.

CStN får støtte fra CSNs styreleder, Beate Sjåfjell:

– Studenter er avgjørende i arbeidet for et bærekraftig samfunn. Spesielt er forskere sterkere når vi står sammen med studentene, som vi har sett i kampanjene om fossilfrie penger i flere institusjoner. CSN-medlemmer og studenter har bygget nye allianser, og CSN og CStN vil spille en stor rolle i å løfte miljøspørsmål i våre institusjoner fremover.

CStNs nettside finnes på http://concernedstudents.no. Ta kontakt på concernedstudentsnorway@nullgmail.com.

Blogg: Perspektiv på etikkdebatten

Av Professor Peter M Haugan, styremedlem i Concerned Scientists Norway

NENTs utredning om forskningsetiske aspekter ved petroleumsforskning er en viktig milepæl i debatten. Deres hovedkonklusjon er at det er forskningsetisk uforsvarlig om petroleumsforskningens rammebetingelser og forskningsaktiviteter hindrer omstillingsprosesser slik at FNs klimamål, som Norge har forpliktet seg til, ikke kan nås. NENT stiller en rekke spørsmål som gir godt grunnlag for institusjonell gjennomgang av egne aktiviteter og planer. (Se også Gunnar Kvåles innlegg Er norsk petroleumsforskning etisk forsvarlig?) Komiteen introduserer bl.a. ordet ansvarsvakuum og påpeker det uholdbare i at forskningsinstitusjoner forsøker å frita seg fra et selvstendig forskningsetisk ansvar ved å peke på andre aktører. 

I forskjellige debattfora det siste året har jeg gjentatte ganger møtt argumenter som: «Ja, men myndighetene har jo bedt oss om å drive forskning og utdanning innen oljeleting og økt utvinning.» I stedet for å gå inn i en realitetsdiskusjon av hvor raskt verden faktisk må slutte med fossilt brensel og hvilken forskning som faktisk kan bidra til bærekraft, bruker man slike unnskyldninger og skyver ansvaret over på andre. Dette er ikke holdbart. NENT slår fast at alle har plikt til å tenke gjennom forskningsetiske aspekter og at forskningsinstitusjonene må ta samfunnsansvar.  Ingen er tjent med forskere som ukritisk og alltid gjør det myndighetene ber dem om.

Les videre

Blogg: Hvem skal investere i hva? Akademia og oljen

Av Professor Dag O. Hessen, styremedlem i Concerned Scientists Norway

Den nasjonale etiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) har nylig avgitt sin uttalelse om norsk petroleumsforskning. Den litt forsiktige hovedkonklusjonen er at ”det vil være forskningsetisk uforsvarlig om petroleumsforskningens rammebetingelser og forskningsaktiviteter hindrer omstillingsprosesser slik at FNs klimamål som Norge har forpliktet seg til ikke kan nås”.  En annen måte å si dette på kunne jo være at mer forskningsmidler bør omfordeles fra for eksempel reservoarteknologi til utvikling av fornybar-teknologi, men det er åpenbart at her setter finansiør i hovedsak premissene.  NENTs retningslinjer gikk i sin tid svært langt å mene at forskningen ikke skulle være bare passivt etisk, men også aktivt arbeide for bærekraftig utvikling for eksempel. Bør ikke universitetene i pakt med det Humboltske ideal holde sin fane høyt her, og ikke bare se seg som et middel i det store produksjonsapparatet (selv om hele produksjonsterminologien gjennomsyrer også UoH-sektoren). Hvis ikke universitetene skal kunne være systemkritiske, hvem skal da ha denne rollen?

I denne sammenheng kommer også universitetenes rolle som investorer inn. De fleste store universiteter sitter også på store fond, og selv om størrelsen ikke er så imponerende i forhold i finansverdenene, så har vel også universitetene her en rolle å spille ved å gå foran, og tydelig forklare hvorfor man for eksempel ikke synes at et universitets portefølje bør være fossil. Stanford og Cambridge har begge hatt denne tematikken oppe, men vist ulike grader av mot og visjoner. Stanford erkjenner veldig klart at de ikke bare skal være et sted der det drives klimaforskning, de skal også ha en konsistent klimapolitikk, hvilket innebærer at de flytter sine betydelige fond ut av kullindustrien. Cambridge erkjenner selvsagt også problemets alvor, men uten at de makter å omsette det i konsekvenser for sine fondsplasseringer.

Dette er også en del av den hjemlige debatten, skjønt debatt…? Ved Universitetet i Oslo ønsker man å avvente Oljefondets konklusjoner, og Oljefondet selv (dvs. Stortinget) avventer det nylig nedsatte ”Kullutvalgets” konklusjoner. Dominoeffekten av Oljefondets bevegelser er stor, og når langt utover Norges rekker. La oss virkelig håpe at dette ikke ender i avlatshandlinger og symbolhandlinger for å renvaske den norske, offentlige samvittighet, men at Norge her kjenner sin besøkelsestid. Dersom man ikke bare kvitter seg med en liten, symbolsk portefølje med kull, men virkelig tenker nytt om Norges bruk av nasjonalformuen (tjent på olje) til klodens og framtidens beste, da kan det faktisk gjøre en forskjell. Og kanskje norske akademikere og ikke minst akademiske institusjoner kunne påta seg rollen som en pådriver her i stedet for å sitte på gjerdet for så å lande på den siden som synes mest bekvem.