Broen til framtiden: Norge trenger en plan for rettferdig omstilling

Norge må gjennom en stor omstilling på veien til et lavutslippssamfunn. Spesielt på steder hvor oljenæringens leverandører og bedrifter utgjør selve hjørnesteinen i lokalsamfunnene. Derfor trenger vi en plan for å sikre at overgangen blir mest mulig rettferdig for folk og lokalsamfunn, skriver samarbeidsalliansen Broen til framtiden.

I høst kom det offentlig nedsatte Klimautvalget 2050 med et veikart for hvordan Norge skal bli et lavutslippssamfunn innen 2050, slik vi har vedtatt ved lov. Utredningen anbefaler at Norge legger en plan for sluttfasen av norsk olje- og gassutvinning fram mot 2050.

At det kommer en omstilling, er det liten tvil om. Hvor rettferdig den blir, og hvor godt den ivaretar de som jobber i og rundt olja i dag, er fortsatt ubesvarte spørsmål. Men det blir ikke enklere om vi utsetter problemet eller tenker at omstillingen vil løses «av seg selv». For at det skal bli en grønn og rettferdig omstilling, må vi ha et aktivt forhold til det allerede i dag.

Derfor har samarbeidsalliansen Broen til framtiden nylig lansert rapporten Rettferdig grønn omstilling. Rapporten er laget av Samfunnsøkonomisk analyse, FAFO og THEMA Consulting og ser nærmere på hvilke utfordringer innen sysselsetting og kompetanse som oppstår når petroleumsvirksomheten i Norge trappes ned. Rapporten ser derfor på to ulike scenarioer: Et som følger dagens vedtatte politikk og et lavkarbonscenario med letestans i 2024 og produksjonsstans i 2050. 

LES OGSÅ

Enighet i jordbruksoppgøret: Vedum kommer med utredningsløfte for 2025-budsjettet

 

 

Norge er godt rusta for en omstilling – men noen lokalsamfunn er sårbare

 

I 2020 gjennomførte Statistisk sentralbyrå en analyse som så på de overordnede effektene på norsk økonomi av politiske tiltak for å redusere oljevirksomheten i Norge. Konklusjonen var at vi er godt rusta for en omstilling. Selv med en rask utfasing vil de økonomiske konsekvensene være beskjedne.

Rapporten som nå er lansert, viser at konsekvensene med tanke på sysselsetting også vil være beskjedne, selv i et lavkarbonscenario. Samtidig kan omstillingen bli utfordrende i noen lokalsamfunn dersom det ikke settes inn tiltak. Spesielt på steder hvor oljenæringens leverandører og bedrifter i dag utgjør selve hjørnesteinen i lokalsamfunnene. Dette gjelder særlig langs kysten på Vestlandet. Rapporten viser at det er spesielt tre ting som er viktige for å sikre at omstillingen blir rettferdig også på disse stedene: timing, arbeidsvilkår og inkludering. 

I verste fall risikerer vi å miste viktige lokale kompetansemiljøer som er bygget opp over lang tid.

Broen til framtiden

 

Timing er avgjørende

For at omstillingen skal bli mest mulig rettferdig, må tempoet for opptrapping av grønne verdikjeder matche tempoet for nedgangen i oljeindustrien. Det nytter ikke om arbeidsplassene som er relevante for oljearbeiderne, kommer flere år etter dagens arbeidsplasser avvikles, eller langt borte fra der folk bor. I verste fall risikerer vi å miste viktige lokale kompetansemiljøer som er bygget opp over lang tid.

Arbeidsvilkår er viktigere enn lønn

For det andre er det viktig at de nye jobbene er trygge og meningsfulle. Rapporten viser at oljearbeidere og ansatte i leverandørindustrien i utgangspunktet ikke er redde for at de vil bli arbeidsledige fordi kompetansen deres er etterspurt i mange næringer. Heller ikke lønn viste seg å være det viktigste. Men det blir desto viktigere å sørge for at nye næringer ikke går på bekostning av arbeidsvilkår eller HMS. 

En plan for sluttfasen skaper mest mulig forutsigbarhet for alle.

Broen til framtiden

 

Inkludering og deltakelse bidrar til folkelig eierskap av klimapolitikken

Det tredje avgjørende poenget er å sikre deltakelse av de som faktisk blir berørt av omstillingen. Norge har sterke tradisjoner for et bredt partssamarbeid, men vi mangler strukturer for å se petroleum og grønn industri sammen i utarbeidingen av klimapolitikken. Arbeidstakere må også ha eierskap til utformingen av tiltak som sikrer en grønn omstilling. Derfor trenger vi samarbeidsarenaer som utnytter kompetanse mellom sektorer.

Norge trenger en plan

Regjeringen ved Jonas Gahr Støre har flere ganger tatt til orde for at vi ikke trenger en plan for sluttfasen, fordi det uansett er ventet at oljeutvinningen vil falle i årene framover. Det er ingen tvil om at Norge trolig vil håndtere omstillingen bra. Men det krever at myndighetene forholder seg aktivt til å skape attraktive jobber på riktig sted, til riktig tid.

Det er heller ikke bare industrien som står overfor omstilling, selv om dette er hovedfokuset i rapporten. Som samarbeidsallianse vil i tillegg understreke at overgangen til et klimarobust lavutslippssamfunn vil kreve mer ressurser og kompetanse også innenfor andre områder, ikke minst i offentlig sektor.

Det er heller ingen hemmelighet at Norge, med en stadig aldrende befolkning, vil ha knapphet på arbeidskraft i årene framover. Knapphet blir trolig en større utfordring enn arbeidsledighet. En rask utfasing i tråd med lavkarbonscenarioet vil derfor fordel for å sikre at unge og nyutdannede heller rekrutteres til jobbene som trengs for at Norge skal bli et lavutslippssamfunn. Derfor mener vi at en plan for sluttfasen skaper mest mulig forutsigbarhet for alle. 

Denne artikkelen ble først publisert i Klima og Energi 21. mai. 

Les også

Bærekraftsnasjon eller oljenasjon?

Les kronikken i NRK Ytring, hvor CSN-styremedlemmene Beate Sjåfjell og Marianne T. S. Holter kommenterer regjeringens siste bærekraftsmelding