Concerned Scientists Norway overleverer oppropet for omstilling til bærekraftig samfunn under Arendalsuka 14. august

Fundamental omlegging må til for bærekraft! Forskere utfordrer stortingskandidater

Mandag 14/8 2017 19:00 – 20:00 på Klimahuset 

Concerned Scientists Norway lanserte tidligere i år et opprop om en forskningsbasert omstilling til bærekraftig nullutslippssamfunn. En rekke forskere har sluttet seg til oppropet, og vi har fått mange støtteunderskrifter fra enkeltpersoner. På Arendalsuken overleverer vi oppropet til inviterte politikere fra alle partier, og utfordrer hver enkelt av dem til å svare hva deres parti vil gjøre dersom de kommer i posisjon etter stortingsvalget. Det vil også bli tid til spørsmål og debatt med publikum.

Professor Beate Sjåfjell, styreleder for Concerned Scientists Norway, innleder med: Vi er på veldig sikker vei mot en veldig usikker fremtid – hva må til for å snu? Oppropet overleveres til politikerne, som hver får 3-5 minutter til å svare på hva deres parti vil gjøre etter stortingsvalget. Deretter åpnes det for spørsmål fra og debatt med publikum.

Norge må omstille nasjonalt og samtidig være en viktig bidragsyter til den internasjonale omstillingen. Dette har vi gode muligheter til, som et av verdens rikeste land og som forvalter av verdens største statlige fond. Dette er noen av punktene vi utfordrer stortingskandidatene på:

  • En plan for et bærekraftig samfunn der fornybar energi står sentralt, hvor investeringer både innenlands og utenlands dreies bort fra fossile ressurser og over på fremtidsrettede og bærekraftige næringer.
  • Tilrettelegging for at offentlige myndigheter, næringsliv og privatpersoner velger de klima- og miljøvennlige løsningene, gjennom en kunnskapsbasert omlegging av økonomiske incentiver og gjennom satsing på miljøvennlig tiltak innen bl.a. transport- og byggsektoren og på en bærekraftig omlegging av landbruk og havbruksnæringen.
  • Stans av utvinning av kull på Svalbard, olje og gass fra Arktis og andre sårbare nordområder, og utvinning av olje og gass med ukonvensjonelle metoder.
  • Den nå vedtatte klimaloven må følges opp slik at det fastsettes klimamål som står i forhold til togradersgrensen, med klare, årlige delmål, fordelt på sektorer, og med sanksjoner ved manglende overholdelse. Forurensnings- og miljølovgivningen må brukes langt mer aktivt, og prinsippet om at forurenser betaler for utslipp må gjøres gjeldende innen alle sektorer, med langt større kostnader ved forurensning.
  • Det må til en skikkelig utredning av hvilke klima- og miljøeffekter ny lovgivning, nye forskrifter og nye budsjettvedtak vil få, i lys av Grunnloven § 112.
  • Den rettslige infrastrukturen for næringslivet må gjennomgås for å fjerne barrierer og fremme næringslivets egen omstilling. Dette bør basere seg på forskningsbasert kunnskap om hva som hindrer og hva som fremmer bærekraftig og fornybar innovasjon og omstilling i næringslivet.
  • Forskningsmidler må flyttes fra petroleumssektoren til fornybar energi og redusert energiforbruk. Det må legges til rette for mer uavhengig, tverrfaglig og sektorovergripende forskning med fokus på omstilling til bærekraftige samfunn.

Vel møtt til debatt!

Se eventet her.

Oppropet kan signeres på forhånd eller under arrangementet.

Kontaktperson: Beate Sjåfjell

E-post: b.k.sjafjell@nulljus.uio.no

Tlf.: 95931283

Nettside: cs-n.org

Facebook: https://www.facebook.com/ConcernedScientistsNorway

Twitter: @C_ScientistsN

 

Forslag til klimalov: bedre, men ikke bra nok

Regjeringen har i Proposisjon 77 L lagt frem et forslag til Lov om klimamål (klimaloven), for Stortinget. Concerned Scientists Norway avga høringsuttalelse 25. november i fjor, hvor vi konkluderte med at vi ikke kunne støtte det daværende klimalovforslaget. Vi er glade for å se at lovforslaget som nå er lagt frem for Stortinget, er forbedret på en rekke punkter. Det er imidlertid ikke bra nok.

For at klimaloven skal kunne være en operasjonalisering av Parisavtalen og Grunnloven § 112, og være et verktøy for at Norge skal kunne bidra til at internasjonalt vedtatte klimamål skal kunne nås, bør loven styrkes. Vi utdyper enkelte viktige punkter her:

Klimamålet for 2050

Lovforslagets § 4 første ledd første punktum forteller at «Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050».  I følge Parisavtalen, som Norge har sluttet seg til, er det vitenskapsbaserte målet at vi skal holde oss godt under to graders oppvarming, og arbeide for å komme oss ned mot 1,5 graders oppvarming, sammenlignet med førindustriell tid. Det er da utilstrekkelig å ta sikte på at Norge skal være et «lavutslippssamfunn» i 2050. Vi fastholder at målet bør være at Norge skal være nullutslippssamfunn innen 2050.

Parisavtalen gir konkrete føringer for utslippsmål. Den krever at land når utslippstoppen så raskt som mulig, drastisk reduserer sine utslipp etterpå og når en balanse mellom utslipp og opptak i andre halvparten av århundret. Det siste tilsvarer global karbon- eller klimanøytralitet. Dette er et globalt mål. For å kunne nå et slikt ambisiøs globalt må, trenges det store og dype kutt. Lavutslipp som sådant er på ingen måte ambisiøs nok i lys av Norges internasjonale forpliktelser. Et absolutt minimum bør være et mål om klimanøytralitet med et tallfestet utslippsmål på norsk territorium koblet til en kvantifiserbar andel av utslipp som skal kuttes andre steder i verden.

Formålet i lovforslaget er nå i noe større grad knyttet til gjennomføring av Norges internasjonale forpliktelser i henhold til Parisavtalen, jf. forslaget § 4 første ledd annet punktum, hvor lavutlippssamfunn defineres. Koblingen til Parisavtalen undergraves imidlertid av henvisningen til at utslippene skal reduseres i lys av «utslippsutviklingen globalt og nasjonale omstendigheter». I proposisjonens begrunnelse for denne formuleringen, finner man igjen den famøse uttalelsen fra lovforslaget som ble lagt frem av departementet i fjor, nemlig at «en ambisiøs politikk nasjonalt må være fornuftig i en global sammenheng». Man har altså flyttet uttalelsen fra lovtekst til forarbeider, og samtidig lagt inn en formulering i lovforslaget som dette kan knyttes til.

I følge Parisavtalen skal alle landenes nasjonalt bestemte klimamål gjenspeile hvert lands høyest mulige ambisjonsnivå – og øke derfra hvert femte år i ambisjonen. Høyest mulig ambisjon betyr at Norge må iverksette alle tilgjengelige og forholdsmessige tiltak. Med andre ord, Norge må gjøre så godt det kan, etter beste evne. Dette krever langt mer enn «fornuftig» klimapolitikk. Det betyr at man må strekke seg så langt som mulig, på tvers av alle sektorer gjennom en helhetlig, langsiktig og ambisiøs klimapolitikk.

Det fremgår av proposisjonen, slik det gjorde av notatet i fjor, at man ikke har ment at Norge skal være et foregangsland og vise vei dersom utslippsreduksjoner i andre land skulle stoppe opp, eller kvotesystemer ikke skulle vise seg å være effektive nok. Tvert imot. Dersom andre land ikke kutter nok, skal Norge redusere egne ambisjoner og tiltak. Regjeringen overser dermed at vi er i den situasjonen hvor «den globale dugnaden» trenger land og koalisjoner av land som vil gå foran og vise vei. Norges relativt sett store klimagassutslipp både i dag og historisk, og handlingsrommet vi har gjennom vår rikdom, gir oss nettopp et ansvar for å gå foran. At Regjeringen ikke vil foreslå at Norge skal gjøre mer er påtakelig også i lys av at Norge ved sin klima- og miljøminister har sluttet seg til koalisjonen av land som vil gå foran. I en felles erklæring av 11. november 2016 fastslår denne koalisjonen: «Our commitment to be climate leaders remains steadfast».[1]

Argumentasjonen om kostnader ved å oppnå utslippsreduksjonsmål dersom andre land ikke gjør det, bygger på et veldig statisk bilde. Det ser bort fra betydningen av den positive dynamiske utviklingen som kan settes i gang ved at noen land går foran og viser vei. I tillegg undervurderer det fullstendig kostnadene av ikke å bekjempe farlige klimaendringer. Kostnadene ved ikke å redusere utslipp må selvfølgelig settes opp mot kostnadene ved at global oppvarming kommer ut av kontroll, i stedet for at det hele diskuteres som et politisk bekvemmelighetsspørsmål.

Det er fint at lovforslaget i § 4 annet ledd nå angir hvor stor utslippskuttet skal være innen 2050: «i størrelsesorden 80 til 95 prosent» sammenlignet med referanseåret 1990. Dette er i budsjettavtalen i Stortinget, som dette antas å være hentet fra, presisert til «i Norge». Det er svært viktig at dette kommer inn i lovteksten.  Videre er kutt i denne størrelsesorden ikke ambisiøst nok i lys av vitenskapsbasert kunnskap om hva som skal til for at vi skal oppnå Parisavtalens mål, og bør styrkes.

Rapportering og redegjørelse for Stortinget

Det er fint at §§ 5 og 6 nå gir relativt fyldige og gode anvisninger på rapportering og redegjørelser for Stortinget, derunder at dette knyttes direkte til statsbudsjettet i § 6. Det er også bra at redegjørelsen etter forslaget § 5 første ledd a) skal «legge til grunn beste vitenskapelig grunnlag», at det etter annet ledd skal være «progresjon fra forrige mål», og at det etter tredje ledd skal være forenelig med nasjonalt fastsatte bidrag under Parisavtalen.

Til det siste bør det imidlertid påpekes at det som hittil er meldt inn til Parisavtalen fra medlemslandene ikke er tilstrekkelig for å oppnå klimamålene. Det er derfor av avgjørende betydning at presumptive foregangsland slik som Norge melder inn høye nasjonalt fastsatte bidrag, og følger dette opp nasjonalt.

Det mangler en mer konkret angivelse av en plan for hva regjeringen vil gjøre for å nå målene. Det nærmeste er formuleringen knyttet til ikke-kvotepliktig sektor om «hvilke typer av tiltak som vil være nødvendig» i § 6 annet ledd bokstav c). Det burde heller for det minste stå for eksempel: «hvilke virkemidler og tiltak regjeringen vil sette i verk». I tillegg burde det også kreves at Regjeringen legger frem planer for klimapolitikken blant annet i forbindelse med gjennomgangen av klimamålene i § 5.

Uavhengig organ

Fremleggelsen av klimamål og klimahandlingsplaner bør bygge på råd fra et eksternt og uavhengig fagorgan; et klimaråd. Dette kan for eksempel utformes slik som foreslått i utkastet WWF la frem med professor Hans Christian Bugge som rådgiver:

Kongen i statsråd oppnevner et klimaråd som skal rådgi regjeringen i klimaspørsmål. Klimarådet skal forelegges til uttalelse utkast til klimarapporter … og klimahandlingsplaner … Uttalelser fra klimarådet skal være offentlige. Miljødirektoratet er sekretær for klimarådet.

Mandat for og sammensetning av klimarådet fastsettes i forskrift.

I tillegg bør et slikt klimaråd eksplisitt pålegges varsling hvis Regjeringen ikke følger opp slik det skal. Et uavhengig klimaråd vil kunne være et viktig bidrag til gjennomføring av en bærekraftig norsk klimapolitikk.

Gjennomføring og håndheving av loven

Det fremgår klart av proposisjonen at klimalovforslaget, om vedtatt, ikke skal gi borgerne rett til å gå til domstolene om man mener at klimaloven brytes. Det ligger heller ikke i lovforslaget noen form for sanksjonsmekanismer eller håndhevelse, annet enn gjennom Stortingets politiske kontroll. Dette fremstår som utilstrekkelig. Som et minimum bør det klargjøres at dette skal følges opp av Riksrevisjonen, slik foreslått i WWFs utkast:

Riksrevisjonen skal i forkant av utarbeidelsen av hver klimahandlingsplan foreta en revisjon og legge fram en rapport som skal vurdere om eksisterende virkemidler er tilstrekkelige for å nå de vedtatte klimamålene.

Riksrevisjonen påpekte allerede i sin gjennomgang av klimapolitikken i 2010 at sterke sektorinteresser og målkonflikter gjør det vanskelig å få gjennomført nødvendige utslippsreduksjoner.[2] Det er intet som tyder på at dette har endret seg i en positiv retning. Vi ser hvordan Regjeringen fortsetter på et ikke-bærekraftig spor, og ser ikke ut til å ha tatt inn over seg den grunnleggende erkjennelsen av at mesteparten av allerede kjente fossile ressurser må bli liggende i bakken.

I en slik situasjon må klimaloven være skarpere, dersom den skal kunne virke. Den må utformes som en rettighetslov og være mulig å håndheve, også for borgerne, slik at oppnåelsen av klimamålene ikke blir salderingsposten under skiftende politiske regimer. En klimalov som ikke skal ha noen rettslige konsekvenser, og som ikke har noen håndhevingsmekanismer, oppfyller ikke minimumskriteriene som bør stilles til en klimalov.

 

(sign)

Styret i Concerned Scientists Norway
ved styreleder Beate Sjåfjell

[1] Se uttalelsen av 11. november 2016 her http://newsroom.unfccc.int/media/785910/joint-statement-by-a-group-of-high-ambition-coalition-ministers.pdf Se også «Marrakech Action Proclamation», som Norge har signert, hvor det oppfordres til mer klimahandling, i god tid før 2020: Tilgjengelig på http://unfccc.int/files/meetings/marrakech_nov_2016/application/pdf/marrakech_action_proclamation.pdf

[2] Riksrevisjonens undersøkelse av måloppnåelse i klimapolitikken, Dokument 3:5 (2009–2010).

Signér Concerned Scientists Norways opprop for omstilling til bærekraftig samfunn

OPPROP: Omstilling til bærekraftig samfunn

Concerned Scientists Norway lanserer i forbindelse med March for Science et opprop om en forskningsbasert omstilling til bærekraftig nullutslippssamfunn.

Dette er det forskningen viser:

  • FNs klimapanel fastslår med høy grad av vitenskapelig sikkerhet at den globale temperaturøkningen i all hovedsak skyldes menneskelig aktivitet. Konsentrasjonen av CO2 har økt fra et førindustrielt, stabilt nivå omkring 280 ppm til 400 ppm, og vil fortsette å øke. Oppvarming og havforsuringen skjer i et tempo som savner sidestykke de siste 800.000 år.
  • Vi overskrider hvert år det nivå av ressurser som trygt kan brukes innenfor planetens tålegrenser. I 2016 var Earth Overshoot Day august. Overforbruket gir store naturødeleggelser som øker vår sårbarhet for klimaendringer. WWFs Living Planet Report viser at verdens bestander av pattedyr, fugler og fisk er halvert de siste 40 år. Miljøforurensning og arealbruksendringer er sammen med klimaendringer årsaken til denne utviklingen.
  • Verdens økosystemer er i kraftig endring, både ved høyere temperaturer, endrede nedbørsforhold, mer ekstremvær, og tap av artsmangfold som har store effekter på både natur og samfunn.
  • Klimaendringer er en av de aller største utfordringer vi står overfor, og påvirker alle samfunnsområder. Det øker også trykket på andre av planetens tålegrenser, spesielt naturmangfold, tilgang på vann og matjord. Klimaendringene truer økosystemer, samfunnsstabilitet og vårt felles livsgrunnlag på jorden.
  • Verdens energibehov kan dekkes av fornybar energi innen 2050.

Dette er konsekvenser vi ser allerede i dag:

Klimaendringer har hatt konsekvenser for natur og samfunn over hele verden de siste tiårene. Den globale gjennomsnittstemperaturen har steget med én grad. Havet er blitt varmere, surere og det stiger.  Og den globale temperaturen vil fortsette å stige.  For hvert år som går avtar atmosfærens restkapasitet for drivhusgasser dersom vi skal unngå farlige klimaendringer. Økningen av CO2 i atmosfæren går stadig raskere. Dette skyldes trolig også at økosystemenes evne til CO2-opptak er i ferd med å reduseres. Vi ser i dag tilbakekoblingseffekter som øker utslipp og farten i klimaendringene.

Vi må kutte utslippene mye og raskt for å begrense framtidige klimaendringer til et nivå vi evner å tilpasse oss. Vi må skape et nullutslippssamfunn innen 2050. Det krever en rask og fundamental samfunnsomlegging. Vi må ha et samfunn som går på fornybar energi og som holder seg innenfor planetens tålegrenser. Det er uansvarlig å satse på at såkalt karbon-negativ teknologi med ukjente bieffekter og kostnader skal kunne rydde opp etter oss. Klimaendringene er ikke kun et problem for fremtidige generasjoner. Klimautviklingen er vårt problem, som bare vår generasjon kan løse.

Planetens tålegrenser og behovet for omstilling:

Planetens tålegrenser bestemmer hva som er et trygt handlingsrom for menneskeheten uavhengig av hva som antas å være politisk eller økonomisk realistisk til enhver tid. For klima har vi tallfestet en forskningsbasert grense med mål om å unngå irreversible, farlige klimaendringer. Det er dette som har vært omtalt som togradersmålet: et mål om at den globale oppvarmingen ikke skal overstige to grader sammenlignet med førindustriell temperatur. I Paris ble dette forsterket ved at verdenssamfunnet sluttet seg til et mål om å søke å begrense oppvarmingen til 1,5 grad. At den nødvendige omstillingen haster ble ytterligere understreket. Dersom vi skal sikre oss og våre etterkommere et levelig klima vet vi at det aller meste av de kjente fossile ressursene må bli liggende. Vi må bygge på forskning når det gjelder hvilke fossile ressurser som er klimamessig og økonomisk uaktuelt å utvinne i lys av målet om å unngå katastrofale, irreversible klimaendringer.

Hva Norge må gjøre:

Norge må omstille nasjonalt og samtidig være en viktig bidragsyter til den internasjonale omstillingen. Dette har vi gode muligheter til, som et av verdens rikeste land og som forvalter av verdens største statlige fond. Regjeringen har signalisert at den ser behovet for omstilling.  Grunnloven § 112 krever at Norge bruker disse mulighetene og gjør det som er mulig for å sikre oss og våre etterkommere et levelig og bærekraftig livsmiljø og klima.

Vi må nå omsette dette i handling, som betyr at:

  • Regjeringen må legge frem en plan for et bærekraftig samfunn der fornybar energi står sentralt, hvor investeringer både innenlands og utenlands dreies bort fra fossile ressurser og over på fremtidsrettede og bærekraftige næringer.
  • Regjeringen må legge til rette for at offentlige myndigheter, næringsliv og privatpersoner velger de klima- og miljøvennlige løsningene, gjennom en kunnskapsbasert omlegging av økonomiske incentiver og gjennom satsing på miljøvennlig tiltak innen bl.a. transport- og byggsektoren og på en bærekraftig omlegging av landbruk og havbruksnæringen.
  • Staten må avstå fra utvinning av kull på Svalbard, olje og gass fra Arktis og andre sårbare nordområder, og utvinning av olje og gass med ukonvensjonelle metoder. Dette gjelder både tildelingsvedtak og gjennom selskaper hvor staten er majoritetsaksjonær.
  • Regjeringen må fastsette klimamål som står i forhold til togradersgrensen og må sørge for at klimaloven blir god nok, med klare, årlige delmål, fordelt på sektorer, og med sanksjoner ved manglende overholdelse. Forurensnings- og miljølovgivningen må brukes langt mer aktivt, og prinsippet om at forurenser betaler for utslipp må gjøres gjeldende innen alle sektorer, med langt større kostnader ved forurensning.
  • Regjeringen må sørge for skikkelig utredning av hvilke klima- og miljøeffekter ny lovgivning, nye forskrifter og nye budsjettvedtak vil få, i lys av Grunnloven § 112.
  • Regjeringen må gjennomgå den rettslige infrastrukturen for næringslivet for å fjerne barrierer og fremme næringslivets egen omstilling. Dette bør basere seg på forskningsbasert kunnskap om hva som hindrer og hva som fremmer bærekraftig og fornybar innovasjon og omstilling i næringslivet.
  • Forskningsmidler må flyttes fra petroleumssektoren til fornybar energi og redusert energiforbruk. Det må legges til rette for mer uavhengig, tverrfaglig og sektorovergripende forskning med fokus på omstilling til bærekraftige samfunn.

Signér oppropet her.

Concerned Scientists Norway inviterer medlemmer og sympatisører til lunsj før March for Science 22. april

Før vi går sammen i March for Science den 22. april, inviterer Concerned Scientists Norway til lunsj i Lødrups kjeller på Universitetet i Oslo, Karl Johans gate 47, klokken 13.00-14.30. 

Her vil det bli anledning til å bli bedre kjent med medlemmer og styret til CSN, samt å diskutere hvordan vi kan følge opp arbeidet med å ta forskning og formidling i forsvar i tiden som kommer etter marsjen.

Dette er ikke en marsj for forskere, men en marsj for forskning – derfor inviterer vi ikke bare medlemmer, men også venner, familie og sympatisører med foreningen. Meld deg på her.

Les mer om March for Science – Norway her.

Vel møtt til mat og marsj!

Bli med Concerned Scientists Norway i March for Science

Concerned Scientists Norway kommer til å gå i marsjen under egen fane, og vi ønsker å få med oss så mange som mulig av våre medlemmer og sympatisører. Ta med venner, kollegaer og bekjente som bryr seg om hva som er sant.

March for Science vil finne sted i Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø og Bodø.

Som en oppvarming og oppmuntring til marsjen kan du se musikkvideoen til «Shoulders of giants», en sang som er komponert til March for Science Norway og som vil fremføres under marsjen i Oslo den 22. april.

Klimagassutslippene må kuttes raskt og kraftig

Klimagassutslippene må kuttes raskt og kraftig – det er vårt eneste håp. Da må alle forsknings-disipliner bidra med sine løsninger til opprettholdelse av livsgrunnlaget på jorda. Ikke minst samfunnsvitenskapene har en viktig plass i å vise hvordan vi alle kan bidra i stort monn med klimanøytrale liv – like viktig som de tipping-point klimaendringene skaper i naturen, er de sosiale tipping-pionts som vi selv bidrar til å skape, som øker vår felles aksept for klimaløsningene, som samfunn.

Les

klima

 

Oljeutvinning i Arktis lovlig?

Er olje- og gassutvinning i Arktis lovlig? Denne rapporten ser på Norge som case.

Rapporten, skrevet av juss-professorene Beate Sjåfjell og Anita Halvorssen, går gjennom en lang rekke juridiske problemstillinger knyttet til olje- og gassutvinning i Arktis. Både internasjonal, europeisk og nasjonal rett legger føringer for hva Norge kan gjøre. I tur og orden redegjør Sjåfjell og Halvorsen for det relevante regelverket – og konkluderer med at storstilt olje- og gassutvinning i Arktis vil være lovstridig.

Last ned pdf’en her:

Oljen i Arktis

ARKTIS

 

Fortsatt uakseptabel styring av forskning

Fortsatt uakseptabel styring av forskning

Professor dr. juris Beate Sjåfjell, på vegne av styret i Concerned Scientists Norway

TJB. Tilsynsrådgiver. Stedsfortreder seksjon for revisorer og regnskapsførere. DETTE ER ET PRESSEBILE FOR FINANTILSYNET:

Torsdag 31.mars opplevde vi at en norsk statsråd krevde at forskningen ved Havforskningsinstituttet (HI) skal dele de politiske ambisjonene for vekst av laksenæringen. Dersom forskerne mener veksten er uforsvarlig «må de lage modeller som gjør det forsvarlig å nå de målene». Vi kan ikke se at ministeren har beklaget eller gått fra dette kravet, som er totalt uakseptabelt.

Ministeren har møtt en storm av protester og kommet med nye utsagn om forskningens rolle og funksjon. Men ovenstående er et direkte sitat. Hva mener ministeren med modeller? Hva vet han om vitenskapelige metoder? Å lage modeller som «gjør det forsvarlig» å nå politiske mål, er en helt uakseptabel måte å forsøke å styre forskningen på, og vil på sikt undergrave både forskningens kraft og legitimitet – selve grunnlaget for kunnskapsbasert forvaltning. Å legge politiske føringer på forskningens resultater på den måte Sandberg forsøker, er like ille som å styre domstolene eller journalistikken. Det er å rokke ved demokratiets grunnmur; en fri og opplyst offentlig debatt.

Mye av forskningens tema, økonomiske rammebetingelser og infrastruktur er styrt av politikk og næringsliv, blant annet gjennom Forskningsrådets store programmer. Å sikre forskningens relevans er viktig for at forskningen skal kunne bidra til å løse de store utfordringene vårt samfunn står overfor. Samtidig gir det politikere og næringsliv mulighet til å styre fokuset i forskningen. Denne vanskelige balansegangen må de være seg bevisst. Forskningens resultater og vitenskapelige kvalitet må ivaretas av forskersamfunnet selv. Ved hjelp av den vitenskapelige metode bygger akademia prosesser for validering og kvalitetssikring av resultater og analyser. Gjennom vitenskapelige publikasjoner og konferanser bedrives en intens internkontroll av forskningens kvalitet. Politisk innblanding i disse prosessene eller overprøving av resultater gjør forskningen til politikk. En politikk uten faglig fotfeste.

Concerned Scientists Norway oppfordrer ministeren til klart og utvetydig å trekke tilbake alle forventninger og krav om at forskningen skal gi bestemte resultater eller kan overprøves ut fra politiske eller næringsmessige hensyn. Vi kan ikke se at ministeren har trukket tilbake dette kravet i Aftenposten 2. april. Det er fortsatt grunn til å tvile på om ministeren ønsker forskning som ikke tar politikkens mål og retning for gitt. Ser Sandberg verdien av en forsker som legger et annet innhold i bærekraftig havbruk, enn en fortsatt ekspansiv vekst? Det må han snarest avklare om vi og internasjonale kolleger skal kunne ha tillit til det norske forskningssystemet og norsk forskningsbasert forvaltning.