Les vår nestleder Marianne Therese Smogeli Holter sin appell til Stortinget 17. februar. Scientist Rebellion Norway og CSN inviterte denne dagen kollegaer og studenter til demonstrasjon på Eidsvolls plass. Siktemålet var å vise enighet i forskningsmiljøet om at umiddelbar handling vedrørende natur- og klimakrisen trengs, og be regjeringen lytte til vitenskapen.
I skogen tenker jeg
ofte på
hva det vil si
å være så fri.
Hvorfor jeg starter en tale om planetens kriser med å snakke om frihet skal jeg snart vende tilbake til.
Jeg er Marianne Therese Smogeli Holter. Jeg har en mastergrad i psykologi og doktorgrad i medisin.
For tiden forsker jeg på det å leve med brystkreft. Det jeg prøver å si er: Jeg er ingen ekspert på
klimakrisen, eller naturmangfolds-krisen, eller de andre krisene som oppsummeres i rammeverket
«planetens tålegrenser». Det er, som vi forskere sier, ikke mitt felt.
Men jeg står allikevel foran dere her i dag fordi som forsker er kunnskap mitt felt. Jeg vet hvordan
kunnskap produseres og at det krever mye innsats og lang tid før vi kan si at vi vet noe. Vi som står
her i dag er for anledningen kunnskapens representanter. Dere, kjære politikere, er handlingens
representanter. Og vi sier i dag at vi vet at planetens kriser er alvorlige. Vi ber dere om å gjøre mer.
Vi ber dere: Lytt til vitenskapen. Men jeg vil legge til, at jeg i dag også snakker til dere som er velgere. For vi velger våre politikere. Det er vi som bestemmer handlingsrommet deres. Det er våre meninger og valg som danner grunnlaget for hva de tror er mulig. Derfor ber jeg også deg som er velger: Lytt til vitenskapen.
Jeg startet nemlig å snakke om frihet fordi planetens krise er en underliggende krise. Vårt samfunn i
Norge er veldig trygt. Og det er så lett å ta trygghet og stabilitet for gitt til den plutselig blir revet bort
under føttene våre. Det lærte min besteforeldregenerasjon 9. april 1940. Og det lærte min
generasjon 12. mars 2020. Og tryggheten og stabiliteten vi som står her kjenner og er vokst opp med
står i fare fordi planetens krise ikke bare skaper ekstreme værfenomener og naturkatastrofer. Den
mater knapphet på varer og ressurser, økonomisk uro og økte priser, ekstreme miljøer, sosial uro og
krig. Den mater utrygghet, ustabilitet og ufrihet. Vi kan ikke løse disse problemene uten også å løse
planetens krise. Det er ikke lett å se disse sammenhengene, men vitenskapen kan påvise og forutse dem. Derfor ber jeg deg: Lytt til vitenskapen.
Ved fjorden undrer
mitt hjerte på
om vi forstår
hvor veien nå går.
Veien vi har valgt å gå så langt har allerede ført til lidelse og død for mennesker som bor på mer
sårbare deler av planeten vår, de som har gjort minst for å skape denne krisen. Veien vi har valgt har
allerede ført til at mange arter som ellers ville levd sine liv og hatt sin syklus på denne planeten ikke
lenger eksisterer. Jeg frykter at veien nå går mot mer lidelse, død og utryddelse. I den grad vi må
tenke over hvordan det vil treffe oss for å bli motivere til mer handling, så vet vi at det vil føre til mer
usikker matforsyning, både når det gjelder selvberging og import og mange, mange flyktninger som
vil søke trygghet og stabilitet, akkurat slik vi har det. Men jeg vil jo gjerne tro, kjære politiker og kjære
velger, at vi kan se at det er verdt å gjøre mer for å spare disse andre menneskene og artene for
lidelse i sin egen rett. Vi er velsignet fri fra lidelse, utrygghet og uro. Men jeg frykter at mine barns
frihet og friheten min – og din – er midlertidig hvis ikke mer gjøres.
For jeg skal ikke stå her og si at dere politikere ikke gjør noen ting. Men som én av kunnskapens
representanter i dag står jeg her for å advare om at tallene og prognosene sier at det ikke gjøres nok.
Det er for risikabelt å fortsette å vente, for risikabelt å gjøre bare små endringer. Når planetens
systemer ikke lenger er stabile, vet vi ikke hva som kan skje. Da holder det ikke at klima og natur er
én politisk sak på agendaen, eller én interesse som veies opp mot andre interesser. Som du egentlig
vet godt, dypt inni deg, så lever vi ikke bare på planeten vår. Vi lever i den, av den, med den. Selv om
omstillingen vil være krevende og vi vil møte motgang må vi nå tenke større tanker. Jeg lurer på hvor
veien går, og hvor stor krisen må bli før alle får en kriseforståelse lik den vi hadde de første årene av
pandemien. Slik at modige beslutninger blir tatt og alle jobber sammen med å finne gode løsninger.
Jeg vet vi vil komme dit. Men jeg lurer på hva det vil koste.
Men jeg lurer også på om vi forstår hvor veien går fordi planetens krise er ikke bare en underliggende
krise, men også kompleks krise. Alt henger sammen med alt. Vi vet noe, men langt fra alt om veien
videre. Vi vet vi må slutte å lete etter mer olje. Vi vet vi må slutte med stadig å forbruke nye ting.
Men vi vet ikke den beste måten å gjøre den omstillingen på. Hvordan vi skal ta vare på naturen og
de andre planetsystemene – og hverandre, alle sammen – i omstillingen. At krisen er kompleks betyr
at det er mange steder vi kan snuble, men også at løsningene finnes mange steder. Vi trenger bare
begynne ett sted: Der vi er. Ved vuggen, ved vuggen
Der kan jeg se det: Dette er sjansen. Vi kan bli noe bedre. For planetens krise er ikke bare en underliggende og kompleks krise. Den kan endre oss alle til noe bedre. Man kan si at menneskeheten i noen hundre år har oppført seg som et umodent barn med større frihet enn visdom, som uvitende og selvsentrert har benyttet enhver mulighet for egen vinning og dermed uforvarende også spent bein på seg selv og sin egen fremtid. Nå vet vi bedre. Nå kan vi handle på kunnskapen vår så vi i stedet kan bli vise forvaltere av jordas ressurser, innenfor dens tålerammer og i harmoni med det rundt oss, med bedre liv for oss alle. Sammen kan vi finne nye måter å leve og være på. Det skjer overalt rundt deg, allerede. Det eksperimenteres med å bruke
leire for å gjøre om ørken til dyrkbar mark og med hvordan man kan måle samfunns fremgang ikke
bare gjennom økt fortjeneste, men økt lykke. Vi har nå en unik mulighet til å bli til noe bedre, hvis vi
aksepterer at vi har en moralsk forpliktelse til å handle på det vi vet, at planetens tålegrenser må
sette rammene for alt og at vi ellers må finne veien mens vi går den. Lytt til vitenskapen! Men også til
de med nye og store tanker, til de med praktiske løsninger og til gammel visdom.
Vi kan bli noe bedre. På veien vi nå skal gå vil alle – politikere, velgere, borgere – stå ovenfor mange
små og store veikryss. Vi vil dras mellom det som vil være best for jorden vår, andre hensyn og vår
egen menneskelighet. Da ber jeg deg huske dette:
Du har bare én sjanse
til å handle.
Bare én mulighet
til å gjøre det rette. Og det er nå. Og nå. Og nå. Og nå.
