Av CSN-styremedlemmene Beate Sjåfjell, Professor ved Det juridiske fakultet, UIO og Marianne T. S. Holter, Postdoktor ved Psykologisk Institutt, UIO.
Først publisert i NRK Ytring 08.07.2021
USA og Canada var det allerede i juni meldt om historisk høye – og farlige – temperaturer.
Den 23. juni i år presenterte Regjeringen sin satsing på bærekraft, i stortingsmeldingen Mål med mening – Norges handlingsplan for å nå bærekraftsmålene innen 2030.
I stortingsmeldingen fastslås det at «De viktigste kildene til utslipp av klimagasser i Norge er olje- og gassutvinning, industri og transport» (pkt. 4.13.2).
Det er et godt utgangspunkt. Videre i meldingen tar imidlertid «Norge» en litt forbausende vending:
«I 2030 vil Norge være en stor produsent av fornybar energi, samtidig som petroleumsnæringen utvinner olje og gass effektivt og med lave utslipp, og bidrar til å utvikle og ta i bruk ny teknologi» (pkt. 4.7.5).
Legg merke til hvordan Norge distanseres fra petroleumsnæringen med dette grepet.
«Norge» skal være en storprodusent av fornybar energi – en bærekraftsnasjon.
«Petroleumsnæringen», derimot, er noe for seg selv. Den skal fortsette å utvinne olje og gass. Dette er det ikke lenger «Norge» som gjør.
Det er jo beleilig, for hvis det ikke er «Norge» som utvinner olje, er det heller ingenting «Norge» kan gjøre.
Det er heller ikke nødvendig å foreta noen styrt avvikling av petroleumsnæringen, ifølge Regjeringen, for: «Med dagens ressursanslag er det ventet at olje- og gassproduksjonen gradvis vil avta i omfang og betydning etter midten av dette tiåret» (pkt. 4.7.5).
I en plan for å nå bærekraftsmålene, inkludert Parisavtalens klimamål, er det altså ingen aktiv handling som trengs fra oljenasjonen Norge.
Oljealderen vil simpelthen gå over av seg selv, litt som en forkjølelse. Om det vil skje fort nok, diskuteres ikke i meldingen.
Dermed kan Norge fremstille seg selv som bærekraftsnasjon uten å måtte gjøre noe aktivt for det. Men når vi ser på hva bærekraftsnasjonen Norge egentlig har tenkt til å leve av, er det visst liten tro på at oljealderen fases ut:
«Det er gode muligheter for fremtidig vekst og nye arbeidsplasser, både i etablerte næringer som olje og gass, fisk …» (pkt. 4.14.5).
Dette er altså Norges plan for en fremtid innen planetens tålegrenser. Bærekraft fremheves i stortingsmeldingen, hvor det bedyres at «bærekraftsmålene utgjør en overbygning for regjeringens politikk, både nasjonalt og internasjonalt» (pkt. 1.7).
Norge skal, med sine gode forutsetninger som best i klassen i Human Development Index, føre et internasjonalt lederskap på veien mot bærekraftsmålene (boks 1.1 og pkt. 3).
Gro Harlem Brundtlands arv som leder av arbeidet med FN-rapporten «Vår felles fremtid» fra 1987 skal føres videre. Norge skal være en bærekraftsnasjon.
Men bærekraftsnasjonen Norge skal altså ikke styre petroleumsnæringen – i en melding som for øvrig også dekker «fremtidig utvikling av norsk petroleumsnæring, …» (pkt. 4.7.5.). I hvert fall ikke mot avvikling. For samme dag som stortingsmeldingen kom, delte regjeringen ut fire nye oljelisenser.
Regjeringen ser ut til å forvente at vi skal tro at bærekraftsmålene kan nås ved at Norge står i bresjen for bærekraft – men som en fordekt oljenasjon som passivt venter på at oljealderen skal gå over av seg selv.
Hvis Norge virkelig vil innta en lederrolle som en bærekraftsnasjon, må Regjeringen slutte å tale med to tunger. Bærekraft krever handling.
