Gretas ord er svidd fast - endring kommer om dere liker det eller ikke

 

Det er to andre utgaver av «vi» som teller, og begge kan spores tilbake til desember 2012. Det var da Anders Bjartnes brukte begrepet «det grønne skiftet» første gang. Dette skiftet kom «nedenfra» skrev han, og var drevet av business og innovasjon.Vi kan ikke akseptere noe annet enn at 2020 blir «et tiår for klimahandling», skrev Dagbladet på lederplass.

Dette «vi-et» består av de delene av næringslivet som satser grønt fordi de tror det lønner seg å satse grønt. Vi investorer.

Det var også i desember 2012 at Brad Werner holdt et innlegg på en stor jord- og romforskerkonferanse i San Fransciso under tittelen «Is Earth F**ked?». Ja vi er mer eller mindre «f**ked», svarte Werner, men ser vi tilbake i historien er det bare én faktor som kan endre ting raskt nok og gi håp: folkebevegelser. Vi aktivister.

Skolestreikene i 2019 er et varsel om et globalt vi. Dette trenger vi så desperat når den globale oppvarmingen krever dype utslippskutt i alle land. Den globale klimastreiken, 20. september 2019, var rett og slett en oppvisning av intelligent liv på planeten. Flere fagforeningssammenslutninger verden over sluttet seg til mobiliseringen.

Det er styrken i dette folkelige viet som er hovedårsaken til at Europaparlamentet, flere land, og 40 norske kommuner og fylker, har erklært klimakrise. Det er klimamobiliseringen nedenfra som har gjort at demokratenes presidentkandidater kappes om å levere en troverdig Green New Deal, der Bernie Sanders er soleklar favoritt. Hans nye synlighet vil styrke både tilliten og selvtilliten til den folkelige klimabevegelsen over hele verden.

Samtidig er jeg helt enig med Greta Thunberg, som sier at vi bare har lyktes med å skape bevissthet. Tittelen på Dagbladets lederartikkel «Dette bør skremme deg», er på mange måter et ekko av Thunberg: Flere voksne kjenner også på panikken.

Utslippene går ikke ned, toppmøtet i Madrid var en fiasko, og det ser dessverre ut som det er investor-vi’et som dominerer debatten om hva vi skal gjøre med klimakrisen. For dagens regjering handler klima primært om grønn norsk konkurransekraft. Stortinget stemte i fjor ned kravene fra skolestreikene om en stans i oljeleting, akkurat som finanseliten ristet på hodet over samme type krav fra Greta Thunberg under årets toppmøte i Davos.

Finansministrer og olje- og energiministrer har nemlig et tungt argument til både folkeeiet og investorviet: «Fossilbransjen tjener fortsatt mer penger enn det dere gjør». Men dette argumentet slår beina under investor-vi’et. Det folkelige «vi» kan si at gode liv innenfor planetens tålegrenser er viktigere enn å tjene penger og at mulighetene for å omfordele er enorme. Verdens én prosent rikeste dro inn 82 prosent av rikdommen som ble skapt i fjor. Hvis man bare leter, er det ikke vanskelig å finne dette folkelige globale vi-et i Norge. I Klimavalgalliansen og i Broen til framtida fins det et stort «vi» av fagforeninger og forskere, besteforeldre og skoleungdom, kirke-, bonde- og miljøbevegelse som har klimaløsninger og klimakurer å by på nedenfra. 100.000 klimajobber som en måte å bremse norsk oljeutvinning på er den viktigste fellesnevneren.

I 2013 skrev jeg 100.000 klimajobber og grønne arbeidsplasser nå! – For en klimaløsning nedenfra. Siden den gang har kravet om klimajobber blitt framsatt av Barne- og ungdomstinget i 2015Den norske kirke i 2016, fagforeninger på Rogalandskonferansen i 2017, og i en egen TV serie på NRK Kunnskapskanalen i 2018, for å nevne noen eksempler. I opptakten til den første skolestreiken i fjor, sa Gaute Eiterjord fra Natur og Ungdom til Dagens Næringsliv at de ville ha en krisepakke for å løse klimakrisen. «Vi vil ha nye klimajobber, ingen ny oljeleting og forpliktende planer for hvordan norske utslipp skal gå ned sporenstreks.»

Nå som klimakrisen er både erklært og følt, er argumentene for statlige klimajobber – de jobbene som gir størst og mest sikre utslippskutt – enda mer åpenbare. Trump lovet å få tilbake kullarbeidsplassene. Sanders’ løfte er at all den fornybare energien som bygges under hans Green New Deal, skal være offentlig eid. I USA folkens. Etter at klima har blitt den viktigste saken I Norge, ser vi at både regjering og opposisjon kommer etter.Regjeringen strammer til klimamålene, Jonas Gahr Støre tar til orde for en statlig satsing på grønne arbeidsplasser og ungdomspartiene enes om å sette en stans for norsk oljeleting.

Men Greta Thunbergs ord i til klimatoppmøtet i Polen i 2018 er svidd fast i hukommelsen: «Vi har ikke kommet hit for å be verdens ledere om å bry seg. Dere har ignorert oss før og dere vil ignorere oss igjen. Vi har kommet hit for å la dere vite at endring kommer om dere liker det eller ikke.»

«Vil du ha en så ordnet og sikker landing som mulig?» spurte Dagbladet på nyåret. Svaret er ja. I likhet med Dagbladets leder, vil også det folkelige vi at «vi stemmer fram et politisk flertall som gjør at vi møter framtida på den eneste måten vi kan akseptere».

Men hvis det er nedenfra vi finner de mest intelligente klimaløsningene, må vi vende blikket ut i verden til det globale «vi», og bygge et mye sterkere folkelig «vi» her i Norge.

Det er fint at politikere kommer oss litt i møte men vi har en klimakrise som krever raske og dype utslippskutt . Vi kan ikke vente på en månelanding ovenfra i stortingsvalget 2021. Vi må mobilisere den folkelige styrken, slik at vi kan få til en jordlanding.

Derfor går min utfordring ikke til Solberg eller Støre, men til oss selv: Hvordan kan vi, som en bred klimabevegelse, styrke mobiliseringen for klimajobbene vi trenger nå, for å kutte utslipp og bremse norsk oljeutvinning?

Legg igjen en kommentar