Besteforeldrenes Klimaaksjon har gjort et portrettintervju med Gunnar Kvåle, som er medlem både der og i CSN. Vi gjengir her intervjuet i sin helhet, med takk til Besteforeldreaksjonen.
Gunnar Kvåle bor i Os sør for Bergen, og står omtrent så langt fra kommunens landskjente FrP-ordfører og hans parti som det går an å komme. Det betyr ikke så mye her lokalt, men at vi har et regjeringsparti som fortsatt ikke aksepterer klimakunnskapen er jo borti veggene, sier den pensjonerte professoren i internasjonal helse. Men han er heller ikke særlig imponert over de andre store partiene. Både Solberg og Støre har forstått hva som bør sies om vår tids største utfordring etcetera. Men de har ikke tatt innover seg det virkelige klimaalvoret, mener han. Så langt er pratet om et grønt skifte nettopp dét – mest prat.
Bedre debatt
Hvis man går gjennom aviser og ulike andre media fra de siste åtte-ti år, vil man fort oppdage at ikke mange har deltatt mer aktivt i den norske klimadebatten enn Gunnar Kvåle. – Det er kanskje rett. Når jeg ser noe som jeg føler at jeg må kommentere, så setter jeg meg ned og skriver et leserinnlegg eller brev til et tidsskrift, sier han.
– Min faglige bakgrunn er jo nok til å bli mørkredd med tanke på global oppvarming. Mye av det vi har oppnådd når det gjelder folkehelse kan få et veldig tilbakeslag. I tillegg har jeg etter beste evne forsøkt å orientere meg i klimaforskningen og dens ubehagelige sannheter. Det er kanskje ikke så rart at mange misforstår og ikke vil ta innover seg fakta. Men jeg vil også gjerne si at debatten i dag er på et helt annet opplyst nivå enn den var bare for få år siden. Tidligere fikk klimafornekterne like stor plass som forskere i media, nå er det ingen som tar dem alvorlig.
– Det beste som har skjedd er at det ikke lenger bare er miljøorganisasjonene som snakker om klima. Viktige deler av fagbevegelsen er med, om enn nølende og litt forsiktig. Vi ser et sterkt kirkelig engasjement for klimarettferdighet. Ikke minst har en del investorer og industrifolk skifta standpunkt. De ser at lønnsomheten er trua, og da begynner det å skje noe. Noen er til og med begynt å snakke om erstatningsansvaret man kan pådra seg ved å overse tilgjengelig kunnskap om klimaproblemene.
Politikerne henger etter
Mest skuffet er Gunnar over våre toneangivende politikere, de som skulle være våre ledere og gå foran. – Det blir mange fine ord og lite konkret handling. De norske utslippsreduksjonene er mikroskopiske. Og det holder jo ikke å skrive under på FNs nylig vedtatte bærekraftmål den ene dagen, for dagen etter å ivre for oljeboring i Arktis. Dette er uansvarlig politikk og i strid med å «handle umiddelbart for å stoppe klimaendringene» som det heter i mål nr. 13.
– Noe av det jeg reagerer mest på, er retorikken om «norsk olje og gass som del av løsninga». Det er selvfølgelig for godt til å være sant, og er ganske enkelt galt. Det er rett at forbrenning av gass gir mindre utslipp enn kull og olje. Men det er ikke hele bildet. Vi må også ta med utslippene av metan ved produksjon og distribusjon av gass. Det er en veldig kraftig klimagass, og det skal lite til før slike lekkasjer nuller ut den positive klimaeffekten. I USA viser målingene at gass i praksis kan være like ille som kull.
– Hvis det nå satses på gass og bygges opp en gass-infrastruktur som skal vare i 30-40 år, er det et veldig dårlig veivalg. Når vi kommer så langt, må det bli helt slutt på bruken av fossilt drivstoff. Alt må fases ut så fort som mulig, hvis vi skal ha en rimelig mulighet for å begrense global oppvarming til maksimum to grader.
Rein energi
En del «togradersscenarier» forutsetter at vi etter 2050 skal kunne ta CO2 ut av atmosfæren. Det dreier seg om teknologi-fantasier og er reine luftslott, mener Gunnar, som mistenker regjeringen for å være inne på slike tanker når de nå er begynt å snakke om «netto null utslipp» i stedet for null utslipp.
– Det er ingen saklige grunner til å forlenge oljealderen. Bare særinteresser taler for. Teknisk og økonomisk er det fullt mulig å erstatte olje, kull og gass med fornybar energi, særlig sol, i hvert fall hvis vi får bukt med de verste formene for energisløsing. En del steder kan det også være fornuftig å satse på kjernekraft, for eksempel gjennom et samarbeid mellom USA og Kina slik James Hansen har gjort seg til talsmann for. Nye såkalte fjerde generasjons kjernekraftverk er sikrere og gir mindre farlig radioaktivt avfall. Selvfølgelig vil det ikke være uproblematisk. Men dét gjelder også en del former for fornybar energi. Vi må ta innover oss at nesten all produksjon av energi er en stor belastning på natur og miljø. Jeg er særlig skeptisk til utstrakt bruk av bioenergi, som kan gi store utslipp av CO2 og som bare i et hundreårsperspektiv kan regnes som klimanøytralt. Så god tid har vi ikke. Klimaproblemene våre må løses innenfor de nærmeste femti år, ellers er det for seint.
Handlingsoptimist
Klimasaken kan virke overveldende, innrømmer Gunnar Kvåle, og det er en krevende balansekunst å snakke om den uten å spre mismot og pessimisme. Selv omtaler han seg som «concerned», et begrep vi mangler på norsk, og som betyr «bekymret og engasjert». Han er medlem av både Concerned Scientists og Besteforeldrenes klimaaksjon, som internasjonalt kaller seg «Concerned Grandparents». Nettverk for klima og helse som han for noen år siden tok initiativ til, kunne gjerne vært omdøpt til «concerned health workers», sier han.
– Når bekymringen blir aktiv og engasjert, framstår pessimismen som steril og uinteressant. Jeg sier med Charles Dickens – it was the best of times, it was the worst of times, it was the age of wisdom, it was the age of foolishness. Vår verden står overfor store utfordringer, ikke bare klimautviklingen, men krig, konflikt og flyktningkriser. Når historien skal skrives håper jeg likevel at det blir en fortelling om visdommen som vant. Mulighetene har aldri vært større, hvis vi greier å gjøre de rette valgene. På mange måter er jeg mer optimist nå enn jeg var for noen år siden. Noe av det som har gledet meg, og gitt meg mye energi, er samværet med andre klimaaktivister – blant besteforeldrene, blant andre helsearbeidere, og ikke minst blant unge studenter som nå er begynt å røre på seg. Vi har fått «Concerned Students Norway» – tenk på det!
Personlig engasjement
Å være skribent og debattant er ikke nok for Gunnar Kvåle. 3. desember går han og kona Kirsti på «klimatoget» som tøffer ut fra Oslo S i retning Paris, sammen med over hundre aktivister i alle aldre. Han har ingen store forhåpninger til klimatoppmøtet i Paris, det 21. i sitt slag, men mener det er avgjørende viktig med et bredest mulig folkelig trøkk – nedenfra. Det vil han være med på.
– Det personlige engasjementet mener jeg er avgjørende for den samfunnsforandringen vi trenger. Vi må regne med at våre etterkommere vil få store problemer. Men det er fortsatt mulig å snu slik at de blir til å leve med. Det er feil og uheldig når stadig flere, også blant forskere, gir uttrykk for at det nærmest er umulig å nå togradersmålet. Vi vet at det er mulig. Grunnen til at det ikke skjer, er vår treghet og feighet – og den vil jeg være med å bekjempe så lenge jeg har kraft til det. Mer enn to graders global oppvarming gir så store skader at dette ikke kan aksepteres så lenge der er fysisk fullt mulig å unngå det.
– Jeg har jobbet mye internasjonalt og tror jeg forstår hvor tøft det er for mange fattige land å legge om kursen. Selv om det er der de vil merke klimaproblemene først og sterkest. Men vi her i vår rike del av verden er i en annen situasjon. Problemene vi får er ikke større enn at vi burde kunne vente såpass av våre politikere – og av oss selv!
Paven sitt klimabrev
Gunnar er opptatt av at klimakampen har en moralsk side. I et innlegg i Kyrkjebladet for Os viser han til Pavens klimabrev som ble utgitt i sommer og som peker på at alle har et ansvar for å vurdere egne holdninger og personlige valg i forhold til virkningen på verden rundt oss:
Lærebrevet som pave Frans offentleggjorde i midten av juni har fått mykje merksemd. Han skriv at å verna naturen er avgjerande, ikkje berre for at dei fattige skal overleva, men også for vårt eige åndelege liv. Konsekvensane av vårt overforbruk er alvorlege for alle, men fyrst og sterkast for fattige som ikkje har skuld i endringane.
Paven oppmodar til ei ny kristen forståing av livskvalitet gjennom ein profetisk og kontemplativ livsstil, fri for unødvendig forbruk. Han viser til teksten i 1. Mosebok 2:15. Når mennesket er sett til å dyrka og vakta hagen, betyr det at me skal visa omsorg, verna og ta vare på han.
Å vurdera handlingar og personlege val i høve til verknaden på verda rundt oss er i fylgje Paven «eit moralsk imperativ». I tillegg til endring av eigen livsstil, tar Paven til orde for radikale samfunnsendringar, både når det gjeld eksisterande maktstrukturar og modellar for produksjon og forbruk.
Lærebrevet frå pave Frans er eit teikn på eit sterkt klimaengasjement som han deler med mange kristne leiarar. I eit møte om klimaendringane under Olavsfestdagane i Trondheim nyleg, sa generalsekretær i Kirkenes Verdensråd, Olav Fykse Tveit: «Kyrkja si rolle er å visa at dette spørsmålet handlar om forholdet mellom oss, Gud og jorda».
