Hvilke argumenter virker best for å få til energiomstilling?

Av Peter M Haugan

Innenfor bredden av norske miljøorganisasjoner og aksjonsgrupper som har engasjert seg i klima og energi-spørsmål, finner vi en ganske stor variasjon i tilnærming og løsningsforslag.

På den ene siden har vi organisasjoner som Bellona og Zero som betoner teknologiske løsninger, markedsmekanismer og fortsatt økonomisk vekst. De samarbeider og kjører prosjekter også med fossilbedrifter, har høy medieprofil i forhold til størrelsen, og vektlegger direkte kontakt med politisk nivå.

I sin daglige drift er disse organisert nærmest som konsulentselskap med kompetente ansatte. Profil og arbeidsprogram bestemmes av ledelsen og finansieringsmuligheter. Det er ikke mulig for enkeltpersoner å melde seg inn og de har ingen demokratiske organ.

På den andre siden har vi de store medlemsorganisasjonene først og fremst representert ved Fremtiden i Våre Hender og Naturvernforbundet som er demokratisk styrt av medlemmene.

De legger vekt på argumenter om behov for livsstilsendringer. De appellerer til alminnelige menneskers samvittighet og engasjement og det ansvar vi alle har for å bidra. De er ofte skeptisk til rollen som teknologi kan spille og advarer mot teknologi-optimisme. De tar mål av seg til å bli folkebevegelser som presser på for å få vedtatt nasjonale og internasjonale politiske endringer som næringslivet må rette seg etter.

Dette er en svært grov inndeling. Ikke alle aspekter ved organisasjonene lar seg karakterisere langs en akse. Både de nevnte og andre viktige aktører som WWF og Greenpeace oppviser forskjeller og variasjon. Iblant samarbeides det om konkrete saker helt fra den ene til den andre fløy.

Likevel vil jeg hevde at spenningen mellom vektlegging av livsstil og reguleringer fra den ene siden og teknologi, næring og materiell velstand fra den andre siden er fundamentale. Forskjellene kan delvis være ideologisk begrunnet og dermed være vanskelig å overkomme.

Er det likevel mulighet for større gjennomslag hvis man kan bidra til å klargjøre de forskjellige tilnærmingene?

En nylig utkommet artikkel av en amerikansk kommunikasjonsforsker (Nisbet, Matthew C. 204. Disruptive ideas: public intellectuals and their arguments for action on climate change. WIREs Clim Change 2014. doi: 10.1002/wcc.317) kan kanskje gi noen ideer også for den norske situasjonen. Han har ikke studert bevegelser eller organisasjoner, men toneangivende «offentlige intellektuelle» (public intellectuals).

Han kommer opp med tre kategorier (min oversettelse): Økologiske aktivister som Bill McKibben, talspersoner for smart vekst som Nicholas Stern og Al Gore, og en tredje gruppe han kaller økomodernister med Andrew Revkin (som bl.a. skriver i New York Times) og Steve Rayner og Mike Hulme (England) som noen av eksemplene.

Grovt sett vil jeg si at de to første kategoriene svarer noenlunde til de norske stemmene jeg har beskrevet ovenfor. Et unntak er den norske særinteressen for CO2-fangst og lagring som preger Bellona og Zero, men som ikke er med i verktøykassen til de internasjonale talspersonene for smart vekst.

Økomodernistene i Nisbets definisjon hevder at verken sosiale protester eller markedsbaserte mekanismer vil løse de store utfordringene. Derimot kan offentlige investeringer i stor bredde og brukt på rett måte tilrettelegge for innovasjon slik at kostnadene ved omstilling går ned. Økomodernistene kritiserer de økologiske aktivistene for å spille på frykt for fremtiden og derved underbygge fatalisme, og de kritiserer smart vekst-talspersonene for å tro at gode løsninger kommer av seg selv.

Ekstrem markedsliberalisme eller teknologi-optimisme er opplagt ikke bra. Men det er heller ikke bra om teknologiens rolle for samfunnsutvikling underkjennes. Tilgang på billige solceller og mobiltelefoner er kanskje blant de viktigste fremtidshåp for mange av verdens fattigste. Internett gir oss mange muligheter vi ikke vil være foruten, heller ikke i et bærekraftig samfunn.

I Norge burde det være lett å bli enige om at vi ikke trenger den samme tredoblingen av materiell velstand de neste 40 år som vi har hatt i de forrige 40 årene. Likevel styrer Finansdepartementet, som i Norge er det ansvarlige departementet for bærekraftig utvikling, ut fra slike scenarier tilsynelatende uavhengig av regjering.

Kan de norske vekstorienterte grupperingene og de økologiske aktivistene finne sammen om felles krav om noe annet og bedre?

Jeg sier på ingen måte at økomodernistene har funnet løsningen med stor L eller at jeg slutter meg til alt de står for. I flere konkrete saker har prominente internasjonale økomodernister vært sterke stemmer med dårlig underbyggete argumenter. Men deres vektlegging av rollen som myndigheter kan spille ved tilretteleggende virksomhet og ikke bare reguleringer og krav, kan være et fruktbart spor.

Økonomisk innsats fra det offentlige trengs for å endre infrastruktur for energiforsyning, få økt energisparing og bedre energibruk. Skattemessige og andre betingelser er viktige for å få oppskalert og innfaset ny fornybar energi og faset ut fossil energi.

Kan vi få både de store og engasjerte folkebevegelsene i Norge og andre sterke stemmer til å få fram demokratiske krav om slik tilrettelegging og stimulans? Om samme budskap kommer fra flere leire med forskjellig ideologisk utgangspunkt og verdensbilde, er muligheten for gjennomslag kanskje større.

Les også

Bærekraftsnasjon eller oljenasjon?

Les kronikken i NRK Ytring, hvor CSN-styremedlemmene Beate Sjåfjell og Marianne T. S. Holter kommenterer regjeringens siste bærekraftsmelding