I følge Grunnloven har vi rett til et levelig klima og miljø, for oss og for våre barnebarns barn. Professor Beate Sjåfjell forklarer her hva det betyr at vi kan kreve av den norske stat. I ytterste konsekvens har staten valget mellom å oppfylle sine plikter eller bli saksøkt for grunnlovsbrudd.
Av Beate Sjåfjell, professor dr. juris, Det juridiske fakultet, Universitet i Oslo og styreleder i Concerned Scientists Norway
Mens folket i dag tar til gatene i protest i New York, Brasilia, Cape Town, Berlin, Oslo, ja, over hele verden, og krever «handling, ikke ord» i klimasaken, kan vi stille spørsmålet: Hva gir Grunnloven oss rett til å kreve av vår egen regjering?
I mai i år ble Grunnloven § 110b til en forsterket § 112. Debatten om hvorvidt Grunnlovens klima- og miljøbestemmelse medfører en aktivitetsplikt for staten er dermed over. Det følger nå klart av bestemmelsen at staten «skal iverksette tiltak» for å sikre vår og fremtidige generasjoners rett til et levelig klima og miljø. Dette betyr at klima- og miljøhensyn er pliktige hensyn i alle sektorer.
Rike Norge er i en særstilling og må derfor gjøre mer
Grunnloven § 112 oppstiller en resultatforpliktelse for staten: den skal gjøre alt i sin makt, alt som er nødvendig, med alle midler den rår over, for å sikre vår rett til et levelig klima og miljø.
Klimasaken kjenner ingen nasjonale grenser. Norge kan ikke bremse den globale oppvarmingen alene. Men Norge kan gjøre mye. Den norske stats økonomiske muskler setter oss i en særstilling i verden. Mulighetene til å dreie utviklingen i riktig retning også internasjonalt er enormt mye større for Norge enn det er for land som sliter med ekstremt høy ungdomsarbeidsledighet og kvelende budsjettunderskudd.
Hele verktøykassen i bruk: lovreformer og grønne skatter
Hva betyr Grunnloven § 112 konkret? Bestemmelsen fordrer en gjennomgang av hele statens verktøykasse av indirekte og direkte styringsmidler. Statens indirekte styringsverktøy er lover og forskrifter, og skatter og avgifter.
I et internasjonalt forskningsprosjekt om bærekraftige selskaper har vi identifisert muligheter for justering av den rettslige infrastrukturen for næringslivet, slik at det enorme potensialet for omlegging til fornybar og miljøvennlig drift kan utløses.
Når det gjelder skatter og avgifter, har Regjeringen tatt et viktig skritt gjennom nedsettelsen av en ny grønn skattekommisjon. Den grønne skattekommisjonens mandat er å finne ut hvordan beskatning kan vris mot miljø- og klimaskadelig aktivitet og fremme utvikling og bruk av miljø- og klimavennlig teknologi.
Forrige grønne skattekommisjon, på 1990-tallet, medførte ingen store endringer. Det bør denne gjøre. Grunnloven § 112 oppfylles ikke av komiteer og utredninger, men av konkrete handlinger som fremmer miljø- og klimavennlig aktivitet og bremser forurensende og klimaskadelig virksomhet.
Er sjødeponering av gruveavfall grunnlovsstridig?
Forvaltningspraksis i alle sektorer må ha Grunnloven § 112 som ledetråd.
Søknad om tillatelse til potensielt miljøskadelig aktivitet slik som deponering av gruveavfall i Repparfjorden og Førdefjorden, må vurderes ut fra grunnsetningen om at naturens ressurser skal bevares, også for fremtidige generasjoner. Avgjørelser skal være kunnskapsbaserte og i tråd med «føre var»-prinsippet. At slik aktivitet har vært tillatt tidligere, eller at det er sterkt ønsket av industrien, kan ikke være avgjørende.
Grunnlovens skjerpede klima- og miljøbestemmelse bør medføre en økt bevissthet om viktigheten av å sikre vår naturs bærekraft.
Også offentlige anskaffelser må være bærekraftige
Statens egne investeringer må også ha dreining til et fornybart og miljøvennlig samfunn som overordnet retningslinje. Regelverk og praksis knyttet til offentlige anskaffelser er viktige verktøy. EUs nye direktiv om offentlige anskaffelser, som skal implementeres i 2016, gir et godt utgangspunkt for en bærekraftig omlegging av den enorme kjøpekraften som ligger i offentlige anskaffelser.
Grunnloven stiller krav til staten som aksjonær
Statens direkte styringsmidler må tas aktivt i bruk, så langt det er nødvendig for å sikre et levelig klima og miljø for oss og for våre etterkommere.
Staten er majoritetsaksjonær i store og internasjonalt viktige norske selskaper, derunder Statoil. På generalforsamlingen kan staten med to tredjedelers flertall endre selskapers formål i vedtektene. Staten kan også bruke sin posisjon på generalforsamlingen til å velge styrer med kompetanse og vilje til å snu selskapene i fornybar og bærekraftig retning. Som majoritetsaksjonær kan dessuten Staten instruere selskapene i prinsipielt viktige enkelttilfeller, slik som å trekke Statoil ut av tjæresand og sørge for at selskapet avstår fra leteaktiviteter i sårbare nordområder.
Vi vet at mesteparten av kjente fossile ressurser må bli liggende under bakken dersom vi skal ha håp om å holde oss innenfor togradersmålet. Det bør da være opplagt at vår oljerike stat skal holde seg unna de mest forurensende utvinningsmetodene og de mest sårbare naturområdene.
Grunnloven fordrer at den norske stat i stedet bruker sine økonomiske muskler til å satse stort på fornybart. Slik vil også Norge kunne få morgendagens markedsledere. Det er ingen innebygget motsetning mellom Grunnlovens klima- og miljøkrav og det politiske målet om en bærekraftig norsk økonomi.
Et bærekraftig investeringsmandat til oljefondet
Statens pensjonsfond utland er verdens mest innflytelsesrike pensjonsfond. I tillegg til at de faktiske investeringer har betydning, er også pensjonsfondet en ledestjerne for samfunnsansvarlige investorer verden over. Dersom dette enorme pensjonsfond får som mandat å søke etter de fornybare energiprosjektene og de mest miljøvennlige næringene, vil dette i seg selv være et viktig bidrag.
Omlegging til fornybar energi krever investeringer, mens det er svært rimelig å høste energi når anleggene først er bygget. Hvor raskt energiomstillingen skal gå avhenger derfor mye av at noen investerer i infrastruktur for fornybar energi og effektiv energibruk. Gjennom slike investeringer kan Norge gi et betydelig bidrag.
Samtidig vil et slikt nytt mandat til pensjonsfondet sannsynligvis bidra til å dreie internasjonale investeringer generelt i fornybar og bærekraftig retning gjennom signaleffekten. Dette vil dermed også bidra til å sikre pensjonsgrunnlaget vårt. Det hjelper lite å spre pensjonsfondets investeringer i selskaper over hele verden, dersom vi samlet går mot stupet.
Pensjonsfond er pr. definisjon de virkelige langsiktige investorene, samtidig som avkastningskrav låser også forvalterne av disse fondene inn i et kortsiktig «business as usual»-spor. Dette kan den norske stat endre for sitt eget fond, og dermed sette en ny standard for bærekraftige investeringer.
Vil staten følge Grunnloven eller vente på søksmål?
Grunnloven § 112 krever en fundamental gjennomgang og dyptgående reformer. Alternativet er å sette selve vårt eksistensgrunnlag på spill. Et slikt fundamentalt brudd på Grunnloven bør ikke få gå upåaktet hen.
Ikke bare i USA, men også i Afrika, Asia og Europa saksøkes statene fordi de ikke ivaretar borgernes rett til et levelig klima og miljø. Er det et slikt søksmål den norske stat venter på?
