Av Beate Sjåfjell, professor dr. juris, Det juridiske fakultet, Universitet i Oslo og styreleder for Concerned Scientists Norway
Stortingsmeldingen «Et mangfoldig og verdiskapende eierskap», den såkalte eierskapsmeldingen, signaliserer en fundamental gjennomtenkning av statens rolle som aksjonær. Tom Colbjørnsen setter i DN 11. august fingeren på et viktig punkt som kan forbedres: skillet mellom styret og daglig leder. Et større problem er imidlertid at Regjeringen ikke tar tilstrekkelig tak i statens dobbeltrolle som aksjonær og stat.
I meldingen er man fornøyd med «det klare skillet mellom statens rolle som eier og øvrige roller». Som meldingen selv er inne på er imidlertid et absolutt skille mellom staten som aksjonær og statens øvrige roller umulig. Vil man ut av dobbeltrollen må man selge alle aksjer eller avprivatisere selskaper. Staten vil imidlertid i overskuelig fremtid fortsette å være en betydelig aksjonær. Da må man ta tak i den innebygde konflikt mellom statens ønske om å ha en tilbaketrukket rolle som aksjonær og å være en ansvarlig aksjonær.
Regjeringen ser ut til å håpe at samfunnsansvarsforventinger i meldingen og valg av presumptivt gode styrer automatisk gir ansvarlige selskaper. Dette er ikke tilstrekkelig. Vi har to store elefanter i det statlige aksjerommet. Den første er gapet mellom det Regjeringen bør vite og det den gjør. Den andre er statens manglende vilje til å være aksjonær fullt ut.
Regjeringen bør vite at kampen mot den globale oppvarmingen og andre bærekraftutfordringer krever en grunnleggende omlegging av hele vårt næringsliv. «Business as usual» eller inkrementelle forbedringer er ikke nok. Meldingen diskuterer ikke hva dette betyr av endringer for selskapene hvor staten har direkte innflytelse gjennom betydelige aksjeposter.
En overdreven og dels misforstått frykt for EØS-retten, og for å fremstå som partipolitisk eller vinglete, gjør at staten nøytraliserer seg selv. Staten har imidlertid forpliktet seg gjennom internasjonale konvensjoner og vår egen grunnlov til å ivareta vårt eksistensgrunnlag, også for våre etterkommere.
Grunnlovens klima- og miljøbestemmelse har fått en forsterket betydning etter grunnlovsreformen i år. Det er nå klargjort at staten «skal iverksette tiltak» for å sikre miljø og klima. Dette innebærer at staten må ta i bruk hele sin verktøykasse av direkte og indirekte styringsmidler. Når staten velger å ha en så dominerende rolle som aksjonær, betyr det at nødvendigheten av tiltak må vurderes også her. Dette har ingenting med partipolitikk eller personlige preferanser å gjøre: det handler om oppfyllelsen av rettslige krav som påhviler staten i alle dens roller.
En ansvarlig aksjonær må tidvis også være en aktiv og tydelig aksjonær. Meldingen viser til forskning som underbygger dette, men tar ikke konsekvensen av dette for egen del.
Det hevdes i meldingen at staten «utøver eiermakt på generalforsamlinger». Det gjør staten stort sett kun ved valg av styre. I viktige samfunnsdebatter, f.eks. om Statoil, tjæresand og sårbare nordområder, sier staten at den ikke vil ha noen mening eller at staten utøver sin innflytelse gjennom den såkalte eierdialogen. Dersom staten ikke har noen mening, betyr det at selskaper av stor viktighet innenlands og internasjonalt er uten aksjonærstyring. Sammenligningen med det som meldingen omtaler som «eierløse» selskaper er nærliggende.
Alternativt er det en skjult statlig aksjonærstyring, uten innsyn for det norske folk. Manglende innsyn betyr ingen mulighet for offentlig debatt eller konstitusjonell kontroll av hvorvidt statens påvirkning er i tråd med statens internasjonale forpliktelser, grunnlovens krav og selskapsrettens regler. Dette er i strid med prinsippene om god aksjonærstyring.
Regjeringen ønsker å fremme konkurransekraftige selskaper, skape trygge arbeidsplasser og styrke finansieringen av norske velferdsordninger. Viktigheten av innovasjon og omstilling fremheves. Det er nettopp dette som trengs for den nødvendige omleggingen til et klimavennlig og bærekraftig næringsliv.
Meldingen gir et inntrykk av at selskaper ikke kan drives på forretningsmessig måte med god avkastning og samtidig være en del av denne omleggingen. Dette er en fundamental feilvurdering som vil koste oss dyrt.
Det er ingen innebygd motsetning mellom bærekraft i miljømessig og økonomisk forstand. Tvert imot: konkurransekraft, trygge arbeidsplasser og god norsk økonomi sikres gjennom omlegging til et miljø- og klimamessig bærekraftig næringsliv. «Business as usual» vil på sikt ødelegge også norsk økonomi.
(Dette blogginnlegget ble trykket som kronikk i Dagens Næringsliv 12. august 2014)
