Av Professor Dag O. Hessen, styremedlem i Concerned Scientists Norway

Den nasjonale etiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) har nylig avgitt sin uttalelse om norsk petroleumsforskning. Den litt forsiktige hovedkonklusjonen er at ”det vil være forskningsetisk uforsvarlig om petroleumsforskningens rammebetingelser og forskningsaktiviteter hindrer omstillingsprosesser slik at FNs klimamål som Norge har forpliktet seg til ikke kan nås”.  En annen måte å si dette på kunne jo være at mer forskningsmidler bør omfordeles fra for eksempel reservoarteknologi til utvikling av fornybar-teknologi, men det er åpenbart at her setter finansiør i hovedsak premissene.  NENTs retningslinjer gikk i sin tid svært langt å mene at forskningen ikke skulle være bare passivt etisk, men også aktivt arbeide for bærekraftig utvikling for eksempel. Bør ikke universitetene i pakt med det Humboltske ideal holde sin fane høyt her, og ikke bare se seg som et middel i det store produksjonsapparatet (selv om hele produksjonsterminologien gjennomsyrer også UoH-sektoren). Hvis ikke universitetene skal kunne være systemkritiske, hvem skal da ha denne rollen?

I denne sammenheng kommer også universitetenes rolle som investorer inn. De fleste store universiteter sitter også på store fond, og selv om størrelsen ikke er så imponerende i forhold i finansverdenene, så har vel også universitetene her en rolle å spille ved å gå foran, og tydelig forklare hvorfor man for eksempel ikke synes at et universitets portefølje bør være fossil. Stanford og Cambridge har begge hatt denne tematikken oppe, men vist ulike grader av mot og visjoner. Stanford erkjenner veldig klart at de ikke bare skal være et sted der det drives klimaforskning, de skal også ha en konsistent klimapolitikk, hvilket innebærer at de flytter sine betydelige fond ut av kullindustrien. Cambridge erkjenner selvsagt også problemets alvor, men uten at de makter å omsette det i konsekvenser for sine fondsplasseringer.

Dette er også en del av den hjemlige debatten, skjønt debatt…? Ved Universitetet i Oslo ønsker man å avvente Oljefondets konklusjoner, og Oljefondet selv (dvs. Stortinget) avventer det nylig nedsatte ”Kullutvalgets” konklusjoner. Dominoeffekten av Oljefondets bevegelser er stor, og når langt utover Norges rekker. La oss virkelig håpe at dette ikke ender i avlatshandlinger og symbolhandlinger for å renvaske den norske, offentlige samvittighet, men at Norge her kjenner sin besøkelsestid. Dersom man ikke bare kvitter seg med en liten, symbolsk portefølje med kull, men virkelig tenker nytt om Norges bruk av nasjonalformuen (tjent på olje) til klodens og framtidens beste, da kan det faktisk gjøre en forskjell. Og kanskje norske akademikere og ikke minst akademiske institusjoner kunne påta seg rollen som en pådriver her i stedet for å sitte på gjerdet for så å lande på den siden som synes mest bekvem.

Legg igjen en kommentar