Regjeringen må velge å bygge politikk på en forskningsbasert plattform for bærekraftig omstilling

Det er med en viss forventing vi ser på en ny regjering ledet av Arbeiderpartiet, særlig etter den valgkampen vi nå er ferdige med. I Espen Barth-Eides kronikk i NRK Ytring den 26. august – for eksempel – fastslås det at både klimakrisen og naturkrisen er eksistensiell, og at vi har et svært begrenset karbonbudsjett igjen hvis vi skal nå Paris-avtalens mål om 1,5 grader.

Vi er enige med ham i at veien til null utslipp må ha folk med seg, og vi liker at han legger såpass vekt på ulikhetskrisen, og at «Arbeiderpartiet vil ha en rettferdig klimapolitikk som kutter utslipp og skaper jobber». Men vil en «tydelig, sosialdemokratisk hånd på rattet» innebære at klimaforskningen og, bredere – forskningen på planetens tålegrenser – også får være med å informere hva slags bærekraftsløsninger, og hva slags klimajobber, det nå skal satses på?

Planetens tålegrenser

Livsgrunnlaget vårt er ikke bare truet av klimakrisen – eller av naturmangfoldkrisen, som i økende grad også får oppmerksomhet. Den intuitive forståelsen mange deler om at det finnes grenser for hvor mye vi kan belaste naturen og samtidig forvente at planeten skal være et relativt trygt oppholdssted, har et forskningsbasert grunnlag i konseptet «planetens tålegrenser».

Forskningen om planetens tålegrenser ble første gang presentert i 2009, under ledelse av daværende leder av Stockholm Resilience Centre, professor Johan Rockström. Forskningen identifiserer ni globale prosesser relatert til forandringer i miljøet, som drives av menneskelig aktivitet. Disse ni prosessene regulerer samspillet som skjer mellom jord, hav, atmosfære og biologisk mangfold. Dette har betydning for hele jordsystemets stabilitet og resiliens, det vil si evnen til å tåle endringer og sjokk og samtidig opprettholde nåværende funksjoner. Til sammen utgjør dette forutsetningene for at jorden skal fortsette å være et trygt oppholdssted. Ved å bruke planetens tålegrenser som ramme understrekes viktigheten av det miljørettslige føre-var-prinsippet.

I forskningen presentert i 2009-artikkelen var tre av tålegrensene overskredet. I perioden frem til 2015  ble ytterligere en tålegrense overskredet. Det er altså nå fire av de hittil identifiserte ni tålegrensene som ansees å være overskredet: klima, tap av biologisk mangfold, endret arealutnyttelse, og forandrede biogeokjemiske strømmer av nitrogen og fosfor. Enhver overskridelse av planetens tålegrenser innebærer stor risiko for dagens og fremtidens samfunn.

Planetens tålegrenser setter kun den ytre rammen for et forskningsbasert bærekraftskonsept. Bærekraft handler også om å sikre menneskerettigheter og andre grunnleggende sosiale kriterier for det gode liv. Vår tids store utfordring er hvordan vi kan bidra til å sikre det sosiale livsgrunnlaget for mennesker overalt nå og i fremtiden, samtidig som vi holder oss innenfor planetens tålegrenser. Det er en enorm utfordring, som også gir spennende og inspirerende muligheter. Forskningen om planetens tålegrenser og det sosiale grunnlaget er oppsummert av Raworth og Rockström, sammen med Melissa Leach, som målet om et trygt og rettferdig handlingsrom for menneskeheten.

Ap med forskningsbasert klimapolitikk?

Anerkjennelsen av alvoret er et viktig grunnlag for handling. Vi forventer at den nye regjeringen ikke vil avvise forskningsformidling om alvoret i situasjonen med at det er unødvendig skremmende, slik enkelte tok til ordet for både under valgkampen – og etterpå. Det er skremmende å ta forskningen på alvor. Alvoret i klimakrisen understrekes av den siste rapporten fra FNs klimapanel (som kom kort tid før valget), sammen med ekstremtørke og enorme skogbranner flere steder i Europa og Nord-Amerika og flommer med store ødeleggelser blant annet i Tyskland og Belgia. Etter valget har det også kommet en ny FN-rapport om hvor verden er på vei med de nasjonalt fastsatte klimamålene hos medlemslandene i Parisavtalen. Den viser at vi ikke kommer til å klare 1,5-gradersmålet, selv om medlemslandene oppfyller sine innmeldte mål. FNs generalsekretær António Guterres advarer om er verden nå ser ut til å være på vei mot 2,7 graders oppvarming. Det vil i så fall være «katastrofalt», ifølge generalsekretæren. Generalsekretæren legger til: «Det på tide å slutte å ignorere forskningen og lytte til kravene fra folk over hele verden».

Men akkurat på dette punktet, i overgangen fra forskningen til handling, til kravene om de konkrete løsningene, ligger hunden begravet. Hvis karbonbudsjettet virkelig skal være «like viktig for en kommende regjering som pengebudsjettet», slik Barth-Eide skriver, hva mener han med det? Skal det telle like mye for beslutningene og prioriteringene som tas? Får vi handlingsregler for hvor mye utslipp vi kan godta i neste statsbudsjett? Jonas Gahr Støre har uttalt at «klima skal være en ramme rundt alt» (Dagens Næringsliv, 3. september). Det er et nødvendig utgangspunkt for å løse klimakrisen. Men vi er bekymret for at når politikken skal utmeisles i praksis, blir «ramme for alt» liggende som en tanke et sted i bakhodet, ikke en styrende ramme for den raske omstillingen et olje- og gass-eksporterende land som Norge er, desperat trenger.

Barth-Eide er som kjent Arbeiderpartiets miljø og energipolitiske talsperson. Vi vet godt at det finnes stemmer i Arbeiderpartiet, som det vil være i den nye regjeringen, som vil være villige til å ignorere mer av bærekraftsforskningen enn det han vil. Men også Barth-Eide kronikk er et eksempel på at «det grønne skiftets» viktigste ramme ikke er klimakrisen eller bærekraftskrisen i videre forstand, men «Norges økonomiske klimarisiko». Likeledes, når «alt vi gjør framover nå, må stresstestes opp mot Parisavtalens mål» så fremhever han dette ikke «bare» som klimapolitikk, men som «moderne økonomisk styring.»

Dermed blir vi på ny bekymret. Innebærer «moderne økonomisk styring» å bygge en planlagt omstilling vekk fra fossil energi på planetens tålegrenser, eller gir Barth-Eide her en innrømmelse til oljeindustriens versjon av en «stresstest», altså om det finnes rom for den norske «rene» oljen og gassen, i et 1,5 graders scenario?

Hva skal styre den faktiske politikken?

Likevel vi vi gjerne avslutte slik vi begynte, som forventningsfulle mer enn som bekymrede forskere ovenfor den påtroppende regjeringen. Å skape nye jobber som samtidig kutter utslipp høres til forveksling ut som kravet om 100 000 nye klimajobber, et krav som faktisk fikk tilslutning av ganske mange fagforeninger og miljøorganisasjoner midt under oljekrisepakken i juni i fjor. Vi ser nå tilløp til et krafttak for å satse mye mer på fornybar energi, og vi syns Barth-Eide har et poeng i at den mye omtalte IEA-rapporten om å begrense leting etter olje og gass, også tar til orde for «massiv utbygging av vind- og solkraft både til lands og til havs».

Men igjen er spørsmålet hva som skal styre valget av den faktiske politikken. Vil definisjonene av hva som er «grønne arbeidsplasser» følge en økonomisk logikk om hva som (en gang i framtiden) kan bli like lønnsomt som olje? Eller vil regjeringen tørre å la forskningen om hva slags jobber som gir raskest kutt i utslipp styre prioriteringene? Altså ikke gå inn i øvelsen om å plukke vinnere i økonomisk forstand, men å satse på de arbeidsplassene vi vet vil gi raske utslippskutt – og samtidig gjøre det på en måte som fremmer bærekraftige samfunn innenfor planetens tålegrenser.

Vår oppfordring til den nye regjeringen

Bærekraftsvitenskapen fortsetter å utvikle seg, slik forskning skal gjøre. Vi vet imidlertid mer enn nok til at vi har et grunnlag for en mer systemisk tilnærming til overordnede politiske mål.