15. april 2020

Av Andreas Ytterstad

Publisert i Dagbladet, 14. April 2020 

For fem år siden anslo Verdens helseorganisasjon at 250 000 mennesker ville kunne dø hvert år, fra 2030 og i åra framover, som følge av klimaendringer. En rapport i New England Journal of Medicine, mente dette er et for konservativt anslag. Klimakrisen kommer raskere enn det vi hadde trodd. Tusenvis av menneske- og dyreliv gikk tapt i branner og flommer som kom ut av kontroll i fjor. Flere land og politiske ledere forsto hva skolestreikene ba om, og erklærte klimakrise.

Coronakrisen gir oss et godt innblikk i forskjellen på å bare erklære klimakrise og det å handle som om det var krise. Vi ser mediene gi oss daglige bilder og grafer over smittede og døde, fulgt av hjerteskjærende historier fra Italia, Iran og nå – i det nye episentret for spredningen – USA. Vi ser politiske ledere, selv i land der statsfinansene ikke er så gode som i Norge, bla opp milliarder. Vi ser målrettede tiltak for å beskytte sårbare grupper og våre helsearbeidere som står i frontlinjen.

Selv om alle tilsynelatende sier at det aller, aller viktigste akkurat nå er å stanse smitten og få ned dødstallene, handler krisehåndteringen allerede om det som kommer etter.

28. februar avholdt Broen til framtida sin store konferanse. Det virker som en evighet siden 600 samlet seg i Folkets Hus for å kreve 100 000 klimajobber som en måte å bremse norsk oljeutvinning på. Men så, den 22. mars, kom det utspill fra flere opposisjonspartier om at en stor del av krisepengene for corona brukes til å «kutte utslipp, skape arbeidsplasser og sikre en mer rettferdig fordeling av samfunnets ressurser.»

Det høres velkjent ut. Samtidig har vi ikke tid til å være historieløse, når diskusjonen om en «Green New Deal» skyter fart i flere land midt i coronakrisen.

For den diskusjonen fantes også før og under finanskrisen i 2008. Obama gikk inn for en Green New Deal og sa at «hvis vi skaper en ny økonomi av ny energi, kan vi skape fem millioner nye jobber». Men når de største økonomiske aktørene vaklet, var det de som ble reddet. I kjølvannet lærte klimabevegelsen seg slagordet «hvis klimaet var en bank, ville det vært reddet for lengst.» Vi må unngå å komme i en situasjon, om et års tid, der vi er nødt til å oppdatere det slagordet til at «hvis klimaet var et olje- eller flyselskap, ville vi ha reddet det for lengst.»

Presset fra dagens mektigste økonomiske aktører er likevel nå som da, massivt. Daværende finansminister Kristin Halvorsen ba folk om å «shoppe i vei for å redde norsk økonomi.» Det fins en økonomisk logikk som tilsier at dette vil gjenta seg: For å få hjulene i gang etter coronakrisen, er det de største motorene som må få starthjelp først, og de må også få mest.

Men klimakrisen, som er her allerede og kommer stadig nærmere oss i tid og rom, vil forverres drastisk hvis denne logikken får lov til å regjere. Norsk økonomi ble et stykke på vei «reddet» i 2008, men de globale utslippene av klimagasser fikk en rask vekst etter finanskrisen. Det vil skje igjen, hvis ikke den folkelige klimabevegelsen vi så klimastreiker i 2019 klarer å styrke seg, selv under «lockdown».

Vi kan ikke streike nå, men vi kan lære. Vi kan lære av solidariteten, dugnaden og oppofrelsen som heldigvis også er en så synlig del av måten vi håndterer coronakrisen på. Vi kan legge merke til at det også kommer penger og tiltak fra politikere som bare handler om å redde liv – koste hva det koste vil. Det ligger en enkel men livsviktig lærdom her: Det går an å investere i de behovene vi har som samfunn for å overleve, og sette det foran kortsiktig profitt.

Dem av oss som husker finanskrisen 2008 kan også kreve. Vi kan kreve målrettet satsing på de klimajobbene som vi vet vil føre til lavere utslipp, og dermed gjøre oss bedre i stand til å flate ut og snu klimakrisens kurver, og redde millioner av menneskeliv. Alle kan og må bidra til dugnaden med å redusere utslipp, men frontlinjen vår – morgendagens helsearbeidere – vil være de buss-sjåfører som trygt kan transportere de fleste av oss kollektivt, bygg og anleggsarbeidere som etterisolerer hus, eller de forhenværende oljearbeidere, som bygger fornybar energi i Nordsjøen.

Dagens finansministrer, olje og energiministre vil si at målrettede klimajobber ikke er aktuelt på kort sikt. Nå gjelder det å få hovedmotorene til å brenne for full gass. Trump vil åpenlyst, andre politikere vil mer subtilt, forsøke å få den folkelige dugnadsånd til å handle om hvordan vi som forbrukere kan begynne å handle igjen: Vi kommer kanskje ikke våryre inn på shoppingsentrene igjen, men til høsten kanskje?

Nå som regjering og Storting legger fram sine krisepakker i fellesskap må vi være en årvåken folkelig opposisjon. Det er flott at Audun Lysbakken sier at coronakrisepakkene «bygger bruer fra løsninger på denne krisen til løsninger på den neste krisen, klimakrisen», men da må vi gjøre det også. Prioriteres pilotprosjekter i karbonfangst og lagring fordi det er et mer treffsikkert klimatiltak enn kollektivtransport eller storsatsing på havvind? Eller handler karbonfangst og lagring om å blåse nytt liv i illusjonen om den rene norske oljen?

Derfor må jeg spørre på ny, til det folkelige «viet» i karantene: Hvordan kan vi, som en bred klimabevegelse, styrke mobiliseringen for klimajobbene vi trenger nå, for å kutte utslipp og bremse norsk oljeutvinning?