Tema: Forskeres og akademias ansvar i bærekraftskrisen
• Hva slags ansvar følger av samfunnsoppdraget universitetet og forskere har når det gjelder bærekraftig utvikling? • Hva kan universitetene, forskerne og lærerne gjøre i praksis? • Hvilken rolle har Concerned Scientists Norway i dette bildet?
Tid: 26. november 2020
Sted: Seminarlokalet «Kjerka», Domus Media, Institutt for privatrett, 2 etg, Det juridisk fakultet, Universitetet i Oslo (inngang via kantinen. Ta trapp eller heis opp til 2 etg.). Konferansen vil gå også være tilgjengelig via Zoom.
Alle foredrag varer i 15 minutter, etterfulgt av diskusjon på 5-10 minutter.
Er dette noe som engasjerer deg? Send oss gjerne ditt forslag til foredrag på CSNs årskonferanse 2020! Forslaget sendes inn til oss, med tittel og maks 500 ords abstract
send oss et KOnferansebidrag her
kontakt@nullcs-n.org
Om årskonferansen 2020
Det blir stadig klarere at vi er avhengige av hverandre i verden, og av naturen. At det som skjer på et marked i Kina kan få konsekvenser for våre alle liv, er kun det ferskest eksempel på hvordan vi påvirkes av og påvirker verden rundt oss. Det er mange eksempler på at vi er på en veldig sikker vei mot en usikker fremtid. Bærekraftskrisen stiller oss overfor store utfordringer.
Hvilket ansvar har akademia i dette bildet? Legger akademia tilstrekkelig til rette for uavhengig og kritisk forskning som svarer på bærekraftskrisens utfordringer? Gir dagens utdanningsprogram det studentene trenger – og i økende grad etterspør? Går de akademiske institusjonene foran som gode eksempler på hvordan bærekraft kan integreres i virksomheten?
Hva med den enkelte forskers ansvar? Holder vi oss tilbake fra å bidra aktivt i samfunnsdebatten av frykt for å bli beskyldt for å være politisk? Gjør vi nok for å bevisstgjøre våre studenter og gi dem ferdighetene de trenger for å være en del omstillingen til bærekraft?
10:00
Velkomst
10:15 Key note:
Professor Keri Facer (TBC)
Zennström Chair in Climate Change Leadership, Uppsala Universitet
10:45 - 12:15:
Tema: Forskningens ansvar og ansvar for forskningen
3 konferansebidrag
12:15 – 13:00
Lunsj
13:00 – 14:30
Tema: Undervisning i bærekraftskrisens tid
3 konferansebidrag
14:30 – 15:30
Tema: Drift av akademiske institusjoner
3 konferansebidrag
15:30 – 15:45
Kaffepause
15:45 – 16:45
Debatt: hva bør Concerned Scientists Norway gjøre? hvordan kan konferansen bidra til at arbeidet går fremover?
Artikkelen er skrevet av Laila Borge og er publisert i Energi og Klima, 20.05.2020.
Det er en rettslig myte at aksjeselskapers hovedmål er å gi investorene maksimalt utbytte. Denne myten er så innarbeidet at den truer hele grunnlaget for vår eksistens, mener jusprofessor Beate Sjåfjell.
Ekspertintervjuet
Foto: Eilif Ursin Reed
Beate Sjåfjell er professor ved Universitetet i Oslo, og professor II ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). Hun har ledet det EU-finansierte H2020-prosjektet Sustainable Market Actors for Responsible Trade (SMART) og er invitert inn i EU-kommisjonens nye ekspertgruppe for selskapsrett.
Hun er ekspert på europeisk selskapsrett og har ledet et internasjonalt prosjekt som har levert et omfattende reformforslag til EU. Hensikten er å bidra til at næringslivet bedre integrerer miljø, klima og menneskerettigheter. Det må gjøres gjennom endringer i lovverket, mener Sjåfjell.
En reform av EU-lovverket vil ta tid, men Norge og hvert enkelt EU-land kan velge å innføre noen av de foreslåtte endringene i sine nasjonale lover. Koronaloven har vist oss hvor raskt lovendringer kan gjennomføres når det er krisestemning.
2°C: – Hvordan kan vi bruke lovverket til å forsere den grønne omstillingen?
Beate Sjåfjell: – Vi har lagt frem en rekke forslag til lovendringer som kan bidra til omstilling innen både næringsliv, finanssektor og den sirkulære økonomien. Kjernen i rapporten for næringslivet er at vi foreslår at EU endrer selskapsretten og klargjør at selskapers formål skal være bærekraftig verdiskaping innenfor planetens tålegrenser. Vi foreslår også at styrets plikter skal defineres i selskapsretten, og at dette skal omfatte hele konsernet og den globale verdikjeder
– Aksjelovgivningen må endres
– Hva er målet med endringene dere foreslår?
– Målet er at mennesker og miljø blir tatt like alvorlig som finansielle interesser, ved at disse områdene blir underlagt like strenge regler for revisjon. I Norge har vi gode tradisjoner for integrering av helse, miljø og sikkerhet innenfor næringslivet, det kan vi bygge videre på.
Grønn omstart
Koronakrisen gir sterk økonomisk nedgang. Samtidig rammes Norge ekstra på grunn av det store oljeprisfallet. Hvordan skal vi komme ut av krisen? Gjennom en serie artikler og ekspertintervjuer med forskere og andre eksperter vil vi belyse krisen – og veien ut av den.
Det er et stort problem at det meste av informasjonen fra selskaper om virkningene av det de driver med, er irrelevant. De snakker ikke om konsekvensene av driften. Vi har heller ingen måte å kontrollere om informasjonen er pålitelig. Det er lett å føle avmakt når det kommer stadig nye avsløringer om selskaper som driver på en ikke-bærekraftig måte.
– Hva er de viktigste reformforslagene deres?
– Det viktigste er forslaget om å klargjøre at selskapers formål skal være bærekraftig verdiskaping innenfor planetens tålegrenser. Det vil stikke hull på myten om at selskaper eksisterer for å maksimere aksjonærenes profitt.
Det er også viktig å få gode systemer på plass for å verifisere opplysningene som kommer fra selskapene. Banker og aksjonærer som vil opptre bærekraftig må få vite hvilke selskaper de bør investere i. Bærekraftsinteresserte forbrukere må få vite hvilke selskaper de skal handle fra. Og den økende gruppen av arbeidstakere som er opptatt av bærekraft må få vite hvilke selskaper de kan velge å jobbe hos.
Fakta: SMART
SMART-prosjektet leverte nylig et omfattende, tverrfaglig reformforslag til EU. Forslagene er presentert i tre hovedrapporter; en rapport om fremtidens næringsliv, en om bærekraftig finans og en om sirkulær økonomi.
Vi har også mange forslag knyttet til sirkulær økonomi. Vi foreslår et eget rammedirektiv for produkter som både skal inkludere hvordan de kommer inn på det europeiske markedet, hvordan de lages, rett til reparasjon og økt plikt til å ha reservedeler.
– Hva kan effekten være for klimagassutslippene dersom forslagene blir tatt inn i EU-lovverket?
– Hvis de blir tatt inn og fulgt opp slik vi foreslår, vil det ha stor effekt på klimagassutslipp, som på andre områder innen bærekraft og sosiale forhold. De som faktisk viser at de driver bærekraftig, vil få en konkurransefordel og bedre mulighet til å konkurrere om offentlige anskaffelser. De som fortsetter å basere seg på fossil energi vil ikke kunne prate seg bort fra det med fargerike nettsider, slik de kan i dag.
Krisen kan gi raske lovendringer
– Nå brukes det mye offentlige midler på å redde næringslivet gjennom koronakrisen. Hvordan kan staten sikre mest mulig bærekraftige resultater av denne pengebruken?
– Det som er veldig viktig, er at støttepakker må innebære en omstilling til bærekraftig drift. Dette har det også kommet signaler om i EU. Myndighetene må ikke gi redningspakker som tar sikte på å gå tilbake til en ikke-bærekraftig normal. Frankrikes støtte til flyindustrien kom for eksempel med en rekke krav til omstilling. Å ikke sette slike vilkår vil være en enorm tapt mulighet.
– Er det deler av deres reformforslag som kan løses lettere enn ved å endre EU-lovverket, for eksempel nå under koronakrisen?
Det er åpent for ethvert land å ta de grepene vi foreslår raskt, man trenger ikke å vente på EU. Frankrike kom med en lov for tre år siden med menneskerettighets- og miljøkrav til hvordan franske selskaper skal operere i andre land. Norge kan raskt gjøre det samme.
Det har jo for eksempel blitt vedtatt raske endringer i selskapsretten med tilrettelegging for digitale generalforsamlinger og digitale signaturer. Med noe bedre tid til forberedelse vil det relativt hurtig kunne gjennomføres en utredning basert blant annet på forskningen vi har gjort. For EU er det en fordel om enkeltland går foran. Samtidig er harmoniserte regler i EØS-området det ideelle på sikt.
Regulering for mer bærekraftig finans
– Hvilke rettslige endringer ville du foreslå i dagens situasjon?
– Et av våre hovedforslag er å integrere bærekraft bedre i finanssektoren. Vi har sett at store selskaper i finanssektoren ønsker dette, og regulering er et kraftig virkemiddel for å få det til. Tiden er veldig riktig for dette nå. Vi har fått en enorm time-out gjennom pandemien, og bør tenke gjennom hvordan vi kan sørge for at veien ut av pandemien blir veien til bærekraft.
Norge kan også gjøre veldig mye med offentlige anskaffelser, som er et enormt økonomisk virkemiddel. Vi foreslår endringer i EU-retten, men det enkelte land kan gjøre mye innen EU-rettens rammer i dag. Norge kan for eksempel gjøre det klarere at de som får offentlige midler skal bruke fornybare ressurser og unngå skatteparadiser. Dette kan nærmest endres fra en uke til en annen.
– Norske og europeiske bedrifter har allerede mange lover og reguleringer å forholde seg til. Hvorfor er ikke dette nok til å sikre at bedriftene driver bærekraftig business?
– Det første vi gjorde i forskningsprosjektet var å analysere hele det regulatoriske rammeverket, inkludert EU-retten og nasjonal rett. Vi fant ut at det var altfor mye opp til det enkelte selskap å finne ut hva det betyr å legge om til bærekraft drift, og hvordan det skal gjøres. Regelverket åpner veldig opp for at selskapene skal omstille til bærekraftig drift. Men det har ikke konkrete krav til at de skal omstille, hvordan de skal omstille, og hvordan det skal bekreftes at de faktisk omstiller. Mangel på klare regler gjør at selskapene er mer utsatt for dette sterke presset for å maksimere profitten.
Bærekraft skal være lønnsomt
– Vil det være like attraktivt å plassere pengene i aksjer når profitt ikke er selskapenes hovedmål?
– Det tror vi at det vil være. Det er ikke snakk om at selskapene ikke skal drive lønnsomt. Det vil være en bærekraftig verdiskapning som vil gi mer potensial for profitt over tid. Da kan investorene støtte opp om prosjekter som vil gi god avkastning på sikt. Å fortsette som i dag er lite lønnsomt på sikt, men vi tror ikke den erkjennelsen kommer raskt nok av seg selv. Og det er vanskelig å gå mot strømmen for enkeltselskaper.
Man kan se for seg reguleringer som gjerder som gradvis flytter strømmen i en mer bærekraftig retning. Reguleringer som styrer næringslivet i en bærekraftig retning, vil legge til rette for flere lønnsomme selskaper, men noen selskaper vil selvfølgelig måtte endre til helt annen virksomhet eller legge ned. Slik er det alltid.
For fem år siden anslo Verdens helseorganisasjon at 250 000 mennesker ville kunne dø hvert år, fra 2030 og i åra framover, som følge av klimaendringer. En rapport i New England Journal of Medicine, mente dette er et for konservativt anslag. Klimakrisen kommer raskere enn det vi hadde trodd. Tusenvis av menneske- og dyreliv gikk tapt i branner og flommer som kom ut av kontroll i fjor. Flere land og politiske ledere forsto hva skolestreikene ba om, og erklærte klimakrise.
Coronakrisen gir oss et godt innblikk i forskjellen på å bare erklære klimakrise og det å handle som om det var krise. Vi ser mediene gi oss daglige bilder og grafer over smittede og døde, fulgt av hjerteskjærende historier fra Italia, Iran og nå – i det nye episentret for spredningen – USA. Vi ser politiske ledere, selv i land der statsfinansene ikke er så gode som i Norge, bla opp milliarder. Vi ser målrettede tiltak for å beskytte sårbare grupper og våre helsearbeidere som står i frontlinjen.
Selv om alle tilsynelatende sier at det aller, aller viktigste akkurat nå er å stanse smitten og få ned dødstallene, handler krisehåndteringen allerede om det som kommer etter.
28. februar avholdt Broen til framtida sin store konferanse. Det virker som en evighet siden 600 samlet seg i Folkets Hus for å kreve 100 000 klimajobber som en måte å bremse norsk oljeutvinning på. Men så, den 22. mars, kom det utspill fra flere opposisjonspartier om at en stor del av krisepengene for corona brukes til å «kutte utslipp, skape arbeidsplasser og sikre en mer rettferdig fordeling av samfunnets ressurser.»
Det høres velkjent ut. Samtidig har vi ikke tid til å være historieløse, når diskusjonen om en «Green New Deal» skyter fart i flere land midt i coronakrisen.
For den diskusjonen fantes også før og under finanskrisen i 2008. Obama gikk inn for en Green New Deal og sa at «hvis vi skaper en ny økonomi av ny energi, kan vi skape fem millioner nye jobber». Men når de største økonomiske aktørene vaklet, var det de som ble reddet. I kjølvannet lærte klimabevegelsen seg slagordet «hvis klimaet var en bank, ville det vært reddet for lengst.» Vi må unngå å komme i en situasjon, om et års tid, der vi er nødt til å oppdatere det slagordet til at «hvis klimaet var et olje- eller flyselskap, ville vi ha reddet det for lengst.»
Presset fra dagens mektigste økonomiske aktører er likevel nå som da, massivt. Daværende finansminister Kristin Halvorsen ba folk om å «shoppe i vei for å redde norsk økonomi.» Det fins en økonomisk logikk som tilsier at dette vil gjenta seg: For å få hjulene i gang etter coronakrisen, er det de største motorene som må få starthjelp først, og de må også få mest.
Men klimakrisen, som er her allerede og kommer stadig nærmere oss i tid og rom, vil forverres drastisk hvis denne logikken får lov til å regjere. Norsk økonomi ble et stykke på vei «reddet» i 2008, men de globale utslippene av klimagasser fikk en rask vekst etter finanskrisen. Det vil skje igjen, hvis ikke den folkelige klimabevegelsen vi så klimastreiker i 2019 klarer å styrke seg, selv under «lockdown».
Vi kan ikke streike nå, men vi kan lære. Vi kan lære av solidariteten, dugnaden og oppofrelsen som heldigvis også er en så synlig del av måten vi håndterer coronakrisen på. Vi kan legge merke til at det også kommer penger og tiltak fra politikere som bare handler om å redde liv – koste hva det koste vil. Det ligger en enkel men livsviktig lærdom her: Det går an å investere i de behovene vi har som samfunn for å overleve, og sette det foran kortsiktig profitt.
Dem av oss som husker finanskrisen 2008 kan også kreve. Vi kan kreve målrettet satsing på de klimajobbene som vi vet vil føre til lavere utslipp, og dermed gjøre oss bedre i stand til å flate ut og snu klimakrisens kurver, og redde millioner av menneskeliv. Alle kan og må bidra til dugnaden med å redusere utslipp, men frontlinjen vår – morgendagens helsearbeidere – vil være de buss-sjåfører som trygt kan transportere de fleste av oss kollektivt, bygg og anleggsarbeidere som etterisolerer hus, eller de forhenværende oljearbeidere, som bygger fornybar energi i Nordsjøen.
Dagens finansministrer, olje og energiministre vil si at målrettede klimajobber ikke er aktuelt på kort sikt. Nå gjelder det å få hovedmotorene til å brenne for full gass. Trump vil åpenlyst, andre politikere vil mer subtilt, forsøke å få den folkelige dugnadsånd til å handle om hvordan vi som forbrukere kan begynne å handle igjen: Vi kommer kanskje ikke våryre inn på shoppingsentrene igjen, men til høsten kanskje?
Nå som regjering og Storting legger fram sine krisepakker i fellesskap må vi være en årvåken folkelig opposisjon. Det er flott at Audun Lysbakken sier at coronakrisepakkene «bygger bruer fra løsninger på denne krisen til løsninger på den neste krisen, klimakrisen», men da må vi gjøre det også. Prioriteres pilotprosjekter i karbonfangst og lagring fordi det er et mer treffsikkert klimatiltak enn kollektivtransport eller storsatsing på havvind? Eller handler karbonfangst og lagring om å blåse nytt liv i illusjonen om den rene norske oljen?
Derfor må jeg spørre på ny, til det folkelige «viet» i karantene: Hvordan kan vi, som en bred klimabevegelse, styrke mobiliseringen for klimajobbene vi trenger nå, for å kutte utslipp og bremse norsk oljeutvinning?
CSN-medlemmer ser korona-krisen i sammenheng med bærekraftig omstilling
Flere av våre medlemmer har reflektert over sammenhengen mellom korona-krisen og bærekraft. Under kan du lese tre av kommentarene.
CSN-medlem Karen Landmark kommenterer: – «Det går en vesentlig rød tråd fra flaggermusenes tap av habitat gjennom en rå skjevfordeling av verdier og muligheter, til krisen – eller konsekvensen – vi stå midt opp i dag. Et virus. Alt henger sammen med alt. Alle «krisene» vi har snakket om med økende kraft de siste tiårene; matvarekrise, biomangfoldkrise, klimakrise, fedme, underernæring, rus, depresjon og økende forskjeller mellom de som har og de som ikke har, er alt symptomer på en panisk opprettholdelse av systemer som gjør både mennesker og natur syke. Egentlig vet vi dette. Og om ikke vi faktisk vet sånn helt bevisst, så føler vi det. På en eller annen måte. Alle sammen. Hvis vi tør kjenne litt etter».
CSN-medlem Dag Hessen uttrykker: «Kanskje koronakrisen kan gi en erkjennelse av at ikke bare går livet går videre uten alle møtene, reisene og tingene, men at det har noen fordeler også. Og kanskje, kanskje gir det klimasaken den nødvendige dytt».
– «Nettopp i erkjennelsen av at alt henger sammen med alt, må det være bærekraft i sin komplekse helhet vi vil søke å oppnå», kommenterer CSN-medlem Beate Sjåfjell: – «Å sikre gode liv for alle mennesker, overalt, nå og i fremtiden, innenfor planetens tålegrenser – det må være målet. La oss håpe at vi kan komme gjennom koronakrisen med en ny forståelse for hva som er viktig og hvordan vi sammen kan oppnå bærekraftige samfunn for oss alle».
Gretas ord er svidd fast - endring kommer om dere liker det eller ikke
Kronikk fra Andreas Ytterstad,leder i Concerned Scientists Norway, publisert i Dagbladet 27 februar, 2020.
Vi kan ikke akseptere noe annet enn at 2020 blir «et tiår for klimahandling», skrev Dagbladet på lederplass. Men hvem er «vi»? Trump er en daglig påminnelse om at «vi» ikke er det samme som menneskeheten. Trumps «vi» er ikke interessert i sannhetene om klimakrisen.
Det er to andre utgaver av «vi» som teller, og begge kan spores tilbake til desember 2012. Det var da Anders Bjartnes brukte begrepet «det grønne skiftet» første gang. Dette skiftet kom «nedenfra» skrev han, og var drevet av business og innovasjon.Vi kan ikke akseptere noe annet enn at 2020 blir «et tiår for klimahandling», skrev Dagbladet på lederplass.
Dette «vi-et» består av de delene av næringslivet som satser grønt fordi de tror det lønner seg å satse grønt. Vi investorer.
Det var også i desember 2012 at Brad Werner holdt et innlegg på en stor jord- og romforskerkonferanse i San Fransciso under tittelen «Is Earth F**ked?». Ja vi er mer eller mindre «f**ked», svarte Werner, men ser vi tilbake i historien er det bare én faktor som kan endre ting raskt nok og gi håp: folkebevegelser. Vi aktivister.
Skolestreikene i 2019 er et varsel om et globalt vi. Dette trenger vi så desperat når den globale oppvarmingen krever dype utslippskutt i alle land. Den globale klimastreiken, 20. september 2019, var rett og slett en oppvisning av intelligent liv på planeten. Flere fagforeningssammenslutninger verden over sluttet seg til mobiliseringen.
Det er styrken i dette folkelige viet som er hovedårsaken til at Europaparlamentet, flere land, og 40 norske kommuner og fylker, har erklært klimakrise. Det er klimamobiliseringen nedenfra som har gjort at demokratenes presidentkandidater kappes om å levere en troverdig Green New Deal, der Bernie Sanders er soleklar favoritt. Hans nye synlighet vil styrke både tilliten og selvtilliten til den folkelige klimabevegelsen over hele verden.
Samtidig er jeg helt enig med Greta Thunberg, som sier at vi bare har lyktes med å skape bevissthet. Tittelen på Dagbladets lederartikkel «Dette bør skremme deg», er på mange måter et ekko av Thunberg: Flere voksne kjenner også på panikken.
Utslippene går ikke ned, toppmøtet i Madrid var en fiasko, og det ser dessverre ut som det er investor-vi’et som dominerer debatten om hva vi skal gjøre med klimakrisen. For dagens regjering handler klima primært om grønn norsk konkurransekraft. Stortinget stemte i fjor ned kravene fra skolestreikene om en stans i oljeleting, akkurat som finanseliten ristet på hodet over samme type krav fra Greta Thunberg under årets toppmøte i Davos.
Finansministrer og olje- og energiministrer har nemlig et tungt argument til både folkeeiet og investorviet: «Fossilbransjen tjener fortsatt mer penger enn det dere gjør». Men dette argumentet slår beina under investor-vi’et. Det folkelige «vi» kan si at gode liv innenfor planetens tålegrenser er viktigere enn å tjene penger og at mulighetene for å omfordele er enorme. Verdens én prosent rikeste dro inn 82 prosent av rikdommen som ble skapt i fjor. Hvis man bare leter, er det ikke vanskelig å finne dette folkelige globale vi-et i Norge. I Klimavalgalliansen og i Broen til framtida fins det et stort «vi» av fagforeninger og forskere, besteforeldre og skoleungdom, kirke-, bonde- og miljøbevegelse som har klimaløsninger og klimakurer å by på nedenfra. 100.000 klimajobber som en måte å bremse norsk oljeutvinning på er den viktigste fellesnevneren.
Nå som klimakrisen er både erklært og følt, er argumentene for statlige klimajobber – de jobbene som gir størst og mest sikre utslippskutt – enda mer åpenbare. Trump lovet å få tilbake kullarbeidsplassene. Sanders’ løfte er at all den fornybare energien som bygges under hans Green New Deal, skal være offentlig eid. I USA folkens. Etter at klima har blitt den viktigste saken I Norge, ser vi at både regjering og opposisjon kommer etter.Regjeringen strammer til klimamålene, Jonas Gahr Støre tar til orde for en statlig satsing på grønne arbeidsplasser og ungdomspartiene enes om å sette en stans for norsk oljeleting.
Men Greta Thunbergs ord i til klimatoppmøtet i Polen i 2018 er svidd fast i hukommelsen: «Vi har ikke kommet hit for å be verdens ledere om å bry seg. Dere har ignorert oss før og dere vil ignorere oss igjen. Vi har kommet hit for å la dere vite at endring kommer om dere liker det eller ikke.»
«Vil du ha en så ordnet og sikker landing som mulig?» spurte Dagbladet på nyåret. Svaret er ja. I likhet med Dagbladets leder, vil også det folkelige vi at «vi stemmer fram et politisk flertall som gjør at vi møter framtida på den eneste måten vi kan akseptere».
Men hvis det er nedenfra vi finner de mest intelligente klimaløsningene, må vi vende blikket ut i verden til det globale «vi», og bygge et mye sterkere folkelig «vi» her i Norge.
Det er fint at politikere kommer oss litt i møte men vi har en klimakrise som krever raske og dype utslippskutt nå. Vi kan ikke vente på en månelanding ovenfra i stortingsvalget 2021. Vi må mobilisere den folkelige styrken, slik at vi kan få til en jordlanding.
Derfor går min utfordring ikke til Solberg eller Støre, men til oss selv: Hvordan kan vi, som en bred klimabevegelse, styrke mobiliseringen for klimajobbene vi trenger nå, for å kutte utslipp og bremse norsk oljeutvinning?
Mayday mayday! CSN-leder Ytterstad mobiliserer for klimajobber
– av CSN-leder Andreas Ytterstand. Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på opendemocracy.net 22 januar, og i Naturpress den 29 samme måned.
And so, as a new decade begins, the climate crisis has passed the duck test. It looks like a duck, swims like a duck, and quacks like a duck, so it probably is a duck. It is declared an emergency by the European Parliament and it feels like an emergency for most Australians. As Australian climate scientist Joëlle Gergis puts it: “We must act as if our home is on fire – because it really is”.
It is good sense to mobilize the actors most appropriate for any given action. If you are sick, you call the doctor. If you are afraid of ghosts, you call the ghostbusters. In Australia now, they have called for fire fighters. But who can we call after declaring climate crisis?
The answer to this question is more complicated given the gigantic task of solving the creeping, invisible and ghost-like global climate crisis. Yet there are people we desperately need to employ and mobilize if we are to slash emissions anywhere near the 7.6 per cent per year demanded of us to meet the 1.5 Paris target. We have to call upon the hands and brains of particular groups of workers whose jobs directly and indirectly – when summed up, regulated for and funded – can provide certain and steep emission cuts, and put out our global fire as soon as humanly possible.
Climate jobs is different from green jobs
Part of the climate jobs challenge is a scientific one. We need to establish an understanding of climate jobs that is different from “green jobs”. The UN Environmental Program definition of green jobs and the green economy revolves around the idea of “resource efficiency”. Water, waste and farming are areas where resource efficiency measures can indeed contribute to net reduction emissions.
“WE NEED TO ESTABLISH AN UNDERSTANDING OF CLIMATE JOBS THAT IS DIFFERENT FROM “GREEN JOBS”.
Resource efficiency definitions of “green”, however, open the door for greenwashing of the fossil fuel industry. The Australian argument for “clean coal” dovetails the Norwegian argument for “clean oil”. This is hypocrisy and serves to prolong the fossil fuel age.
Because the cuts in emissions needs to be so big, we should reserve the term of climate jobs to occupations where the climate effect of such jobs is highest, and most certain. The New York State initiative for climate jobs, for example, focuses on the energy, building and transportation sectors because they are the most carbon intensive.
So who are we gonna call?
On a global level, the most important climate jobs must come within renewable energy. The climate jobs in renewable energy, crucially, must be replacement jobs that help speed up the phase-out of fossil fuels. A global ‘we’ is emerging, with a clear understanding of what this means. On September 2O last year, 17-year-old climate strike organizer Daisy spelt out one of their demands in Australia to the Guardian live blog:
If our government cares about all of us then they need to get on with the job of stopping any new coal, oil and gas projects, powering Australia with 100% renewable energy by no later than 2030, and doing all this while funding just transition and jobs for all fossil fuel workers and their communities so that no one is left behind.
We also need to employ millions within the building sector. Here, energy efficiency is indeed key. The International Energy Agency has estimated that 40 per cent of emission cuts needed could be provided by energy efficiency policies. Construction workers who insulate houses to save the use of energy are an indispensable part of the climate jobs programs we must roll out in most countries.
Bus drivers are another group of workers who could help slash emissions very rapidly within the transportation sector – particularly in the megacities across the world. We can build buses, close main arteries in cities to nothing but buses, and employ more bus drivers within the decade that really matters, this one.
We must mobilize for climate jobs as a public service in every country
We need climate jobs whether they are profitable or not. In the market, somebody always loses. China’s market lead in solar power happened at the expense of Germany. It has to be different with global heating and the climate emergency. Every country needs its own firefighters, but we also need climate jobs, shielded from the fluctuations of the market, if we are to avoid losing big time.
“WE NEED CLIMATE JOBS WHETHER THEY ARE PROFITABLE OR NOT.”
But Mayday, Mayday! We must so urgently find and employ our very best global heating fighters, everywhere. They must be put to work and paid well now – by redistributing wealth on this planet – so that we can thank them for their service later. The biggest part of the climate jobs challenge is to step up our mobilization. We are doing this in Norway by building the bridge to the future alliance, demanding 100,000 climate jobs as a way of weaning the country off the oil.
But I want to ask readers of openDemocracy across the world this obvious, yet difficult question: How can we make our respective governments assume responsibility for the hiring of the construction workers, electricians, bus drivers, and all the other climate jobs we so desperately need for a civilized future?
Leder i CSN, Andreas Ytterstad, presenterer nye og viktige faginnsikter i en ny artikkel (her).
Tre lekre hovedpoenger presenteres her!
Skam-fokuset er kanskje en mindre positiv del av mediedekningen av klimautfordringen. Journalister føler kanskje de blir for politiske når de skriver kritisk om norsk oljeutvinning. Da er det enklere å snakke om det individuelle valget. Det er enkelt for NRK å lage en serie om Line og plasten, for da kan vi alle skamme oss over plasten sammen og ta individuelt ansvar.
Skam er imidlertid et individfokusert begrep som kan lede den offentlige debatten inn i på et individ-spor der den egentlig bør foregår på et samfunns-spor.
Skamdreiningen i pressen bidrar heller til individualisering av problemet i en tid der man kanskje i større grad bør se på det som et samfunnsproblem. Det er vanskelig å tenke seg at institusjoner føler skam. Det gjør man som enkeltperson eller gruppe.
Nestleder Beate sjåfjell tydeliggjør faginnsikter fra forskningsprosjektet smart
– Mange aktører tror bærekraft betyr å gjøre ting litt annerledes, være litt mer miljøvennlig, vise litt mer hensyn i produksjonen. De forstår ikke at det handler om en fundamental og helhetlig omstilling, sier jusprofessor og nestleder Beate Sjåfjell i en nylig publisert artikkel.
Sjåfjell leder det internasjonale forskningsprosjektet SMART ved Universitetet i Oslo, som forsker på hvordan bedrifter og andre markedsaktører kan bidra positivt til klima, miljø og samfunnsutvikling. Poengene som Sjåfjell trekker frem til artikkelen bygger på innsikter fra SMART-prosjektet.
Hovedpunktene i artikkelen;
Bærekraftig utvikling er ikke noe vi har nå som vi må prøve å ta vare på. Det er noe vi må omstille oss til. Det gjelder alle land og aktører. Det er ingen land som er bærekraftige per nå.
Norge er en versting som prøver å kjøpe seg ut av problemene.
Måten ordet «bærekraftig» brukes på i offentligheten i dag er svært problematisk. Stadig flere næringslivsaktører hevder de er bærekraftige i reklamer og markedsføring, uten at de er det.
I samfunnsdebatten kokes bærekraft ned til å handle utelukkende om klima. Klimaendringer er en viktig del av vår tids største utfordring, men det er ikke vår tids største utfordring i seg selv.
Problemet med fokuset på økonomisk vekst er at det har gått fra å være et middel til å bli sett på som et mål. Økonomisk vekst er viktig for å ivareta velferdssamfunn, men i lengden vil alle land i økende grad true planetens tålegrenser.
Istedenfor å diskutere om vi skal ha økonomisk vekst eller ikke, bør vi mennesker se på hva som egentlig er målet. Det er at vi skal ha gode og trygge samfunn. I noen land og i noen perioder vil det bety økonomisk vekst. Andre steder vil det bety en utflating og en nedgang i vekst. Vi må gjennom en omstilling. Samfunnsdebatten så langt har vært basert på en veldig enkel tenkning. Vi har blitt lullet inn i en forestilling dominert av noen økonomiske teorier som sier at så lenge vi kan se økonomisk vekst i et land eller profitt i et selskap, så er alt bra. Oppi det hele har vi glemt at det aldri var et mål i seg selv, men et middel.
For en fullstendig presentasjon av faginnsiktene, gå (her) til artikkelen.
Vi har en grunnlovsbeskyttet rett til et levelig miljø, og det inkluderer selvsagt også klima. Gjennom klimasøksmålet har domstolene mulighet til å fungere som Grunnlovens – og dermed miljøets og klimaets – beskytter.
Klimaøksmålet er viktig også fordi det har skapt en ny type debatt om Norge og olje, bærekraft og klima. Verdens øyne er på Norge, og norsk nytale om den norske oljens klima- og miljøvennlighet og globale velsignelse er under press. Concerned Scientists Norway støtter klimasøksmålet, slik vi også gjorde i første runde.
CSN-medlem Beate Sjåfjell var en av de første som publiserte om Grunnloven § 112 og potensialet den har for å sørge for at norske myndigheter arbeider for omstilling til bærekraft. Kapitlene «Grunnlovens viktigste bestemmelse» og «Hvilke krav stiller Grunnloven § 112 til ‘grønne skiftet’?», er fritt tilgjengelig på denne nettsiden.
Den 10. september holdt Concerned Scientists sin årlige konferanse, hvor tema var klimakommunikasjon. Vi inviterte en rekke bidragsytere til å besvare følgende problemstilling; hvordan bør vi snakke om klimakrisen? Engasjerte bidragsyterne og ikke minst publikum førte til gode samtaler og nye innsikter.
Vi minner om at neste årskonferasne ikke har satt tema enda, og vi inviterer alle til å sende oss en e-post med forslag! Det tas hjertelig i mot!
