CSN-medlemmer reflekterer rundt koronakrisen og bærekraft

CSN-medlemmer ser korona-krisen i sammenheng med bærekraftig omstilling

Flere av våre medlemmer har reflektert over sammenhengen mellom korona-krisen og bærekraft. Under kan du lese tre av kommentarene.

CSN-medlem Karen Landmark kommenterer: – «Det går en vesentlig rød tråd fra flaggermusenes tap av habitat gjennom en rå skjevfordeling av verdier og muligheter, til krisen – eller konsekvensen – vi stå midt opp i dag. Et virus. Alt henger sammen med alt. Alle «krisene» vi har snakket om med økende kraft de siste tiårene; matvarekrise, biomangfoldkrise, klimakrise, fedme, underernæring, rus, depresjon og økende forskjeller mellom de som har og de som ikke har, er alt symptomer på en panisk opprettholdelse av systemer som gjør både mennesker og natur syke. Egentlig vet vi dette. Og om ikke vi faktisk vet sånn helt bevisst, så føler vi det. På en eller annen måte. Alle sammen. Hvis vi tør kjenne litt etter».

CSN-medlem Dag Hessen uttrykker: «Kanskje koronakrisen kan gi en erkjennelse av at ikke bare går livet går videre uten alle møtene, reisene og tingene, men at det har noen fordeler også. Og kanskje, kanskje gir det klimasaken den nødvendige dytt».

– «Nettopp i erkjennelsen av at alt henger sammen med alt, må det være bærekraft i sin komplekse helhet vi vil søke å oppnå», kommenterer CSN-medlem Beate Sjåfjell: – «Å sikre gode liv for alle mennesker, overalt, nå og i fremtiden, innenfor planetens tålegrenser – det må være målet. La oss håpe at vi kan komme gjennom koronakrisen med en ny forståelse for hva som er viktig og hvordan vi sammen kan oppnå bærekraftige samfunn for oss alle».

Gretas ord er svidd fast – endring kommer uansett

Gretas ord er svidd fast - endring kommer om dere liker det eller ikke

Kronikk fra Andreas Ytterstad, leder i Concerned Scientists Norway, publisert i Dagbladet 27 februar, 2020.

Vi kan ikke akseptere noe annet enn at 2020 blir «et tiår for klimahandling», skrev Dagbladet på lederplass. Men hvem er «vi»? Trump er en daglig påminnelse om at «vi» ikke er det samme som menneskeheten. Trumps «vi» er ikke interessert i sannhetene om klimakrisen.

Det er to andre utgaver av «vi» som teller, og begge kan spores tilbake til desember 2012. Det var da Anders Bjartnes brukte begrepet «det grønne skiftet» første gang. Dette skiftet kom «nedenfra» skrev han, og var drevet av business og innovasjon.Vi kan ikke akseptere noe annet enn at 2020 blir «et tiår for klimahandling», skrev Dagbladet på lederplass.

Dette «vi-et» består av de delene av næringslivet som satser grønt fordi de tror det lønner seg å satse grønt. Vi investorer.

Det var også i desember 2012 at Brad Werner holdt et innlegg på en stor jord- og romforskerkonferanse i San Fransciso under tittelen «Is Earth F**ked?». Ja vi er mer eller mindre «f**ked», svarte Werner, men ser vi tilbake i historien er det bare én faktor som kan endre ting raskt nok og gi håp: folkebevegelser. Vi aktivister.

Skolestreikene i 2019 er et varsel om et globalt vi. Dette trenger vi så desperat når den globale oppvarmingen krever dype utslippskutt i alle land. Den globale klimastreiken, 20. september 2019, var rett og slett en oppvisning av intelligent liv på planeten. Flere fagforeningssammenslutninger verden over sluttet seg til mobiliseringen.

Det er styrken i dette folkelige viet som er hovedårsaken til at Europaparlamentet, flere land, og 40 norske kommuner og fylker, har erklært klimakrise. Det er klimamobiliseringen nedenfra som har gjort at demokratenes presidentkandidater kappes om å levere en troverdig Green New Deal, der Bernie Sanders er soleklar favoritt. Hans nye synlighet vil styrke både tilliten og selvtilliten til den folkelige klimabevegelsen over hele verden.

Samtidig er jeg helt enig med Greta Thunberg, som sier at vi bare har lyktes med å skape bevissthet. Tittelen på Dagbladets lederartikkel «Dette bør skremme deg», er på mange måter et ekko av Thunberg: Flere voksne kjenner også på panikken.

Utslippene går ikke ned, toppmøtet i Madrid var en fiasko, og det ser dessverre ut som det er investor-vi’et som dominerer debatten om hva vi skal gjøre med klimakrisen. For dagens regjering handler klima primært om grønn norsk konkurransekraft. Stortinget stemte i fjor ned kravene fra skolestreikene om en stans i oljeleting, akkurat som finanseliten ristet på hodet over samme type krav fra Greta Thunberg under årets toppmøte i Davos.

Finansministrer og olje- og energiministrer har nemlig et tungt argument til både folkeeiet og investorviet: «Fossilbransjen tjener fortsatt mer penger enn det dere gjør». Men dette argumentet slår beina under investor-vi’et. Det folkelige «vi» kan si at gode liv innenfor planetens tålegrenser er viktigere enn å tjene penger og at mulighetene for å omfordele er enorme. Verdens én prosent rikeste dro inn 82 prosent av rikdommen som ble skapt i fjor. Hvis man bare leter, er det ikke vanskelig å finne dette folkelige globale vi-et i Norge. I Klimavalgalliansen og i Broen til framtida fins det et stort «vi» av fagforeninger og forskere, besteforeldre og skoleungdom, kirke-, bonde- og miljøbevegelse som har klimaløsninger og klimakurer å by på nedenfra. 100.000 klimajobber som en måte å bremse norsk oljeutvinning på er den viktigste fellesnevneren.

I 2013 skrev jeg 100.000 klimajobber og grønne arbeidsplasser nå! – For en klimaløsning nedenfra. Siden den gang har kravet om klimajobber blitt framsatt av Barne- og ungdomstinget i 2015, Den norske kirke i 2016, fagforeninger på Rogalandskonferansen i 2017, og i en egen TV serie på NRK Kunnskapskanalen i 2018, for å nevne noen eksempler. I opptakten til den første skolestreiken i fjor, sa Gaute Eiterjord fra Natur og Ungdom til Dagens Næringsliv at de ville ha en krisepakke for å løse klimakrisen. «Vi vil ha nye klimajobber, ingen ny oljeleting og forpliktende planer for hvordan norske utslipp skal gå ned sporenstreks.»

Nå som klimakrisen er både erklært og følt, er argumentene for statlige klimajobber – de jobbene som gir størst og mest sikre utslippskutt – enda mer åpenbare. Trump lovet å få tilbake kullarbeidsplassene. Sanders’ løfte er at all den fornybare energien som bygges under hans Green New Deal, skal være offentlig eid. I USA folkens. Etter at klima har blitt den viktigste saken I Norge, ser vi at både regjering og opposisjon kommer etter.Regjeringen strammer til klimamålene, Jonas Gahr Støre tar til orde for en statlig satsing på grønne arbeidsplasser og ungdomspartiene enes om å sette en stans for norsk oljeleting.

Men Greta Thunbergs ord i til klimatoppmøtet i Polen i 2018 er svidd fast i hukommelsen: «Vi har ikke kommet hit for å be verdens ledere om å bry seg. Dere har ignorert oss før og dere vil ignorere oss igjen. Vi har kommet hit for å la dere vite at endring kommer om dere liker det eller ikke.»

«Vil du ha en så ordnet og sikker landing som mulig?» spurte Dagbladet på nyåret. Svaret er ja. I likhet med Dagbladets leder, vil også det folkelige vi at «vi stemmer fram et politisk flertall som gjør at vi møter framtida på den eneste måten vi kan akseptere».

Men hvis det er nedenfra vi finner de mest intelligente klimaløsningene, må vi vende blikket ut i verden til det globale «vi», og bygge et mye sterkere folkelig «vi» her i Norge.

Det er fint at politikere kommer oss litt i møte men vi har en klimakrise som krever raske og dype utslippskutt nå. Vi kan ikke vente på en månelanding ovenfra i stortingsvalget 2021. Vi må mobilisere den folkelige styrken, slik at vi kan få til en jordlanding.

Derfor går min utfordring ikke til Solberg eller Støre, men til oss selv: Hvordan kan vi, som en bred klimabevegelse, styrke mobiliseringen for klimajobbene vi trenger nå, for å kutte utslipp og bremse norsk oljeutvinning?

Mayday Mayday! Ytterstad mobiliserer for klimajobber

Mayday mayday! CSN-leder Ytterstad mobiliserer for klimajobber

– av CSN-leder Andreas Ytterstand. Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på opendemocracy.net 22 januar, og i Naturpress den 29 samme måned.

And so, as a new decade begins, the climate crisis has passed the duck test. It looks like a duck, swims like a duck, and quacks like a duck, so it probably is a duck. It is declared an emergency by the European Parliament and it feels like an emergency for most Australians. As Australian climate scientist Joëlle Gergis puts it: “We must act as if our home is on fire – because it really is”.

It is good sense to mobilize the actors most appropriate for any given action. If you are sick, you call the doctor. If you are afraid of ghosts, you call the ghostbusters. In Australia now, they have called for fire fighters. But who can we call after declaring climate crisis?

The answer to this question is more complicated given the gigantic task of solving the creeping, invisible and ghost-like global climate crisis. Yet there are people we desperately need to employ and mobilize if we are to slash emissions anywhere near the 7.6 per cent per year demanded of us to meet the 1.5 Paris target. We have to call upon the hands and brains of particular groups of workers whose jobs directly and indirectly – when summed up, regulated for and funded – can provide certain and steep emission cuts, and put out our global fire as soon as humanly possible.

Climate jobs is different from green jobs

Part of the climate jobs challenge is a scientific one. We need to establish an understanding of climate jobs that is different from “green jobs”. The UN Environmental Program definition of green jobs and the green economy revolves around the idea of “resource efficiency”. Water, waste and farming are areas where resource efficiency measures can indeed contribute to net reduction emissions.

“WE NEED TO ESTABLISH AN UNDERSTANDING OF CLIMATE JOBS THAT IS DIFFERENT FROM “GREEN JOBS”.

Resource efficiency definitions of “green”, however, open the door for greenwashing of the fossil fuel industry. The Australian argument for “clean coal” dovetails the Norwegian argument for “clean oil”. This is hypocrisy and serves to prolong the fossil fuel age.

Because the cuts in emissions needs to be so big, we should reserve the term of climate jobs to occupations where the climate effect of such jobs is highest, and most certain. The New York State initiative for climate jobs, for example, focuses on the energy, building and transportation sectors because they are the most carbon intensive.

So who are we gonna call?

On a global level, the most important climate jobs must come within renewable energy. The climate jobs in renewable energy, crucially, must be replacement jobs that help speed up the phase-out of fossil fuels. A global ‘we’ is emerging, with a clear understanding of what this means. On September 2O last year, 17-year-old climate strike organizer Daisy spelt out one of their demands in Australia to the Guardian live blog:

If our government cares about all of us then they need to get on with the job of stopping any new coal, oil and gas projects, powering Australia with 100% renewable energy by no later than 2030, and doing all this while funding just transition and jobs for all fossil fuel workers and their communities so that no one is left behind.

We also need to employ millions within the building sector. Here, energy efficiency is indeed key. The International Energy Agency has estimated that 40 per cent of emission cuts needed could be provided by energy efficiency policies. Construction workers who insulate houses to save the use of energy are an indispensable part of the climate jobs programs we must roll out in most countries.

Bus drivers are another group of workers who could help slash emissions very rapidly within the transportation sector – particularly in the megacities across the world. We can build buses, close main arteries in cities to nothing but buses, and employ more bus drivers within the decade that really matters, this one.

We must mobilize for climate jobs as a public service in every country

We need climate jobs whether they are profitable or not. In the market, somebody always loses. China’s market lead in solar power happened at the expense of Germany. It has to be different with global heating and the climate emergency. Every country needs its own firefighters, but we also need climate jobs, shielded from the fluctuations of the market, if we are to avoid losing big time.

“WE NEED CLIMATE JOBS WHETHER THEY ARE PROFITABLE OR NOT.”

The growing support for a Green New Deal heralds a renaissance for the viability of state intervention into the market, where a mobilization for climate jobs have more fertile ground in which to grow. To have a presidential contender in the US commit to renewable energy that is publicly owned, is one of the few hopeful signs in politics at the moment.

But Mayday, Mayday! We must so urgently find and employ our very best global heating fighters, everywhere. They must be put to work and paid well now – by redistributing wealth on this planet – so that we can thank them for their service later. The biggest part of the climate jobs challenge is to step up our mobilization. We are doing this in Norway by building the bridge to the future alliance, demanding 100,000 climate jobs as a way of weaning the country off the oil.

But I want to ask readers of openDemocracy across the world this obvious, yet difficult question: How can we make our respective governments assume responsibility for the hiring of the construction workers, electricians, bus drivers, and all the other climate jobs we so desperately need for a civilized future?

Vi kan ikke skamme oss ut av klimakrisen!

Skam ødelegger mer enn det hjelper!

Leder i CSN, Andreas Ytterstad, presenterer nye og viktige faginnsikter i en ny artikkel (her).

Tre lekre hovedpoenger presenteres her!

Skam-fokuset er kanskje en mindre positiv del av mediedekningen av klimautfordringen. Journalister føler kanskje de blir for politiske når de skriver kritisk om norsk oljeutvinning. Da er det enklere å snakke om det individuelle valget. Det er enkelt for NRK å lage en serie om Line og plasten, for da kan vi alle skamme oss over plasten sammen og ta individuelt ansvar.
Skam er imidlertid et individfokusert begrep som kan lede den offentlige debatten inn i på et individ-spor der den egentlig bør foregår på et samfunns-spor.
Skamdreiningen i pressen bidrar heller til individualisering av problemet i en tid der man kanskje i større grad bør se på det som et samfunnsproblem. Det er vanskelig å tenke seg at institusjoner føler skam. Det gjør man som enkeltperson eller gruppe.

Andreas Ytterstad

Leder i csn

Nestleder Beate Sjåfjell presenterer viktige faginnsikter

Nestleder Beate sjåfjell tydeliggjør faginnsikter fra forskningsprosjektet smart

– Mange aktører tror bærekraft betyr å gjøre ting litt annerledes, være litt mer miljøvennlig, vise litt mer hensyn i produksjonen. De forstår ikke at det handler om en fundamental og helhetlig omstilling, sier jusprofessor og nestleder Beate Sjåfjell i en nylig publisert artikkel.

Sjåfjell leder det internasjonale forskningsprosjektet SMART ved Universitetet i Oslo, som forsker på hvordan bedrifter og andre markedsaktører kan bidra positivt til klima, miljø og samfunnsutvikling. Poengene som Sjåfjell trekker frem til artikkelen bygger på innsikter fra SMART-prosjektet.

Hovedpunktene i artikkelen;

Bærekraftig utvikling er ikke noe vi har nå som vi må prøve å ta vare på. Det er noe vi må omstille oss til. Det gjelder alle land og aktører. Det er ingen land som er bærekraftige per nå.
Norge er en versting som prøver å kjøpe seg ut av problemene.
Måten ordet «bærekraftig» brukes på i offentligheten i dag er svært problematisk. Stadig flere næringslivsaktører hevder de er bærekraftige i reklamer og markedsføring, uten at de er det.
I samfunnsdebatten kokes bærekraft ned til å handle utelukkende om klima. Klimaendringer er en viktig del av vår tids største utfordring, men det er ikke vår tids største utfordring i seg selv.
Problemet med fokuset på økonomisk vekst er at det har gått fra å være et middel til å bli sett på som et mål. Økonomisk vekst er viktig for å ivareta velferdssamfunn, men i lengden vil alle land i økende grad true planetens tålegrenser.
Istedenfor å diskutere om vi skal ha økonomisk vekst eller ikke, bør vi mennesker se på hva som egentlig er målet. Det er at vi skal ha gode og trygge samfunn. I noen land og i noen perioder vil det bety økonomisk vekst. Andre steder vil det bety en utflating og en nedgang i vekst. Vi må gjennom en omstilling. Samfunnsdebatten så langt har vært basert på en veldig enkel tenkning. Vi har blitt lullet inn i en forestilling dominert av noen økonomiske teorier som sier at så lenge vi kan se økonomisk vekst i et land eller profitt i et selskap, så er alt bra. Oppi det hele har vi glemt at det aldri var et mål i seg selv, men et middel.

For en fullstendig presentasjon av faginnsiktene, gå (her) til artikkelen.

Vi støtter klimasøksmålet

vi markerer vår støtte til Klimasøksmålet

Vi har en grunnlovsbeskyttet rett til et levelig miljø, og det inkluderer selvsagt også klima. Gjennom klimasøksmålet har domstolene mulighet til å fungere som Grunnlovens – og dermed miljøets og klimaets – beskytter.

Klimaøksmålet er viktig også fordi det har skapt en ny type debatt om Norge og olje, bærekraft og klima. Verdens øyne er på Norge, og norsk nytale om den norske oljens klima- og miljøvennlighet og globale velsignelse er under press. Concerned Scientists Norway støtter klimasøksmålet, slik vi også gjorde i første runde.

CSN-medlem Beate Sjåfjell var en av de første som publiserte om Grunnloven § 112 og potensialet den har for å sørge for at norske myndigheter arbeider for omstilling til bærekraft. Kapitlene «Grunnlovens viktigste bestemmelse» og «Hvilke krav stiller Grunnloven § 112 til ‘grønne skiftet’?», er fritt tilgjengelig på denne nettsiden.

Årskonferansen 2019

Concerned Scientists årskonferanse 2019

Den 10. september holdt Concerned Scientists sin årlige konferanse, hvor tema var klimakommunikasjon. Vi inviterte en rekke bidragsytere til å besvare følgende problemstilling; hvordan bør vi snakke om klimakrisen? Engasjerte bidragsyterne og ikke minst publikum førte til gode samtaler og nye innsikter.

Vi minner om at neste årskonferasne ikke har satt tema enda, og vi inviterer alle til å sende oss en e-post med forslag! Det tas hjertelig i mot!

Concerned Scientists årsmøte

På årsmøtet ble nytt styre valgt inn og årsmedling og regnskap behandlet. Under finner dere årsmeldingen, som oppsummerer hva CSN har arbeidet med i 2018/2019.

Nytt styre ble følgende:

Leder og nestleder: Andreas Ytterstad og Beate Sjåfjell.

Styremedlemmer: Anders Nielsen, Bjørn Vidar Valgelsten og Hanna Christina Ahlström

Vara: Ingerid Straume

Årsmeldingen.

I 2018-2019 har Concerned Scientists totalt gjennomført 5 styremøter. På styremøtene har CS-N snakket om siste nytt og trender i klimadebatten, hvordan forskerne i CS-N kan bidra i den offentlige debatt og hvordan vi CS-N som organisasjon kan opptre som samfunnsaktør. Videre har vi planlagt vår kommende konferanse og også vårt potensielle bokprosjekt: Hvordan skal vi snakke om miljøkrisen – 10 september.

Utover dette har CS-N arrangert offentlige arrangementer, og bl. a samarbeidet med Concerned Students gjennom å delta i deres offentlige arrangementer.

Den 28 september 2018, hadde vi i samarbeid med Concerned Students seminaret: «Høyere utdanning og kunnskap om klima – en samtale», hvor Ingerid Straume og Anders Nielsen deltok i samtalen om hvorvidt høyere utdanning faktisk gir tilstrekkelig kunnskap som vi behøver om miljøkrisen fremover.
Andreas Ytterstad, Anders Nielsen og Ingerid Straumeble invitert og holdt innlegg på Concerned Students klimakonferanse i oktober 2018: «Concerned Students-Day».
Den 12. november arrangerte CS-N en tverrfaglig paneldebatt på Universitetet i Oslo med tittelen: Hvordan kommunisere kompleks vitenskap når sterke økonomiske interesser står på spill? Dette var en anledning for forskere og studenter til å bli kjent med organisasjonen, og debatten var godt besøkt. I panelet deltok Andreas Ytterstad (OsloMet), Per Espen Stoknes (BI) og Julie Sørlie Paus-Knudsen (UiO). Ordstyrer var Ingerid Straume.
Vi har også deltatt på markeringer og ulike dialogmøter på Stortinget.

Klimakommunikasjon har vært vårt hovedfokus i vår, og takket være solid innsats, kan vi nå glede oss til konferansen 10. september med mange interessante bidrag.

Invitasjon til generalforsamling

Concerned Scientists Norway ønsker velkommen til generalforsamling, hvor hovedagendaen er valg av nytt styre. Alle verv er åpne og vi håper det er interesse for å engasjere seg hos oss!

Tid; 19.08.19, kl. 17.00 – 18.30. Sted; Oslo, UIO, Juridisk Fakultet, Domus Media, Lødrups kjeller.

I tillegg til valg av nytt styre, vil det holdes en kort presentasjon av CSN. Årsmelding og budsjett vil videre bli gjennomgått. Vi byr imidlertid også på faglig innputt og samtale om CSN.

Andreas Ytterstad vil holde et innlegg om «Den sunne fornuftens opprør – hvorfor klimajobber skal være del av A Green New Deal».
Vi arrangerer en kort workshop på hvordan CSN kan bygges videre, hvor alle inviteres til å gi sine synspunkter.

Hjertelig velkommen!

Vervene som lyses ut er de følgende;

Leder
Nestleder
Økonomiansvarlig
Medlemsansvarlige (2 stk)
Styremedlem (opptil 2 stk) og varamedlem (opptil 2 stk)

Spørsmål til vervene kan sendes til: linn.ulla.liljeros@nullcs-n.org
Ønsker du å stille til et eller flere verv, sendes påmelding til samme mailadresse innen 10 aug.

UIO lager klimaregnskap!

Flere UIO ansatte har bidratt til at UIO nå lager et klimaregnskap! det er virkelig noe å applaudere! Klimaregnskapet skal presenteres og diskuteres 21 mai kl 08.30 – 10.00 på Realfagsbiblioteket, i Vilhelm Bjerknes hus. Møt gjerne opp for å se hvordan UiOs fotavtrykk ser ut, og ikke minst hva vi kan gjøre for å videre redusere det!

Nyheter