Fagtekster

Grunnloven § 112 krever handling, ikke ord

I følge Grunnloven har vi rett til et levelig klima og miljø, for oss og for våre barnebarns barn. Professor Beate Sjåfjell forklarer her hva det betyr at vi kan kreve av den norske stat. I ytterste konsekvens har staten valget mellom å oppfylle sine plikter eller bli saksøkt for grunnlovsbrudd.

Av Beate Sjåfjell, professor dr. juris, Det juridiske fakultet, Universitet i Oslo og styreleder i Concerned Scientists Norway

Mens folket i dag tar til gatene i protest i New York, Brasilia, Cape Town, Berlin, Oslo, ja, over hele verden, og krever «handling, ikke ord» i klimasaken, kan vi stille spørsmålet: Hva gir Grunnloven oss rett til å kreve av vår egen regjering?

I mai i år ble Grunnloven § 110b til en forsterket § 112. Debatten om hvorvidt Grunnlovens klima- og miljøbestemmelse medfører en aktivitetsplikt for staten er dermed over. Det følger nå klart av bestemmelsen at staten «skal iverksette tiltak» for å sikre vår og fremtidige generasjoners rett til et levelig klima og miljø. Dette betyr at klima- og miljøhensyn er pliktige hensyn i alle sektorer.

Article 112 of the Constitution demands action, not words

The Norwegian Constitution gives the people of Norway a legal right to a liveable climate and environment. Professor Beate Sjåfjell explains what this means in terms of what the people can demand of the Norwegian State. The question is whether Norway will comply with this provision or wait to be sued.

  • Beate Sjåfjell, Professor of Law at the University of Oslo Faculty of Law, and Chair of Concerned Scientists Norway

While people today take to the streets in protest in New York, Brasilia, Cape Town, Berlin, Oslo and throughout the entire world, and demand «action, not words» regarding climate change, we can ask the question: What does the Constitution grant us the right to demand from our own Government? In May this year, Article 110b of the Constitution became a strengthened Article 112. The debate regarding whether the provision in the Constitution relating to climate and the environment entails a duty on the state to act is therefore over. The provision now clearly stipulates that the state «must initiate measures» to ensure our right and the rights of future generations to a liveable climate and environment. This means that climate and environmental considerations are mandatory considerations in all sectors.

Elefantene i det statlige aksjerommet

Av Beate Sjåfjell, professor dr. juris, Det juridiske fakultet, Universitet i Oslo og styreleder for Concerned Scientists Norway

Stortingsmeldingen «Et mangfoldig og verdiskapende eierskap», den såkalte eierskapsmeldingen, signaliserer en fundamental gjennomtenkning av statens rolle som aksjonær. Tom Colbjørnsen setter i DN 11. august fingeren på et viktig punkt som kan forbedres: skillet mellom styret og daglig leder. Et større problem er imidlertid at Regjeringen ikke tar tilstrekkelig tak i statens dobbeltrolle som aksjonær og stat.

I meldingen er man fornøyd med «det klare skillet mellom statens rolle som eier og øvrige roller». Som meldingen selv er inne på er imidlertid et absolutt skille mellom staten som aksjonær og statens øvrige roller umulig. Vil man ut av dobbeltrollen må man selge alle aksjer eller avprivatisere selskaper. Staten vil imidlertid i overskuelig fremtid fortsette å være en betydelig aksjonær. Da må man ta tak i den innebygde konflikt mellom statens ønske om å ha en tilbaketrukket rolle som aksjonær og å være en ansvarlig aksjonær. 

Perspektiv på etikkdebatten

Av Professor Peter M Haugan, styremedlem i Concerned Scientists Norway

NENTs utredning om forskningsetiske aspekter ved petroleumsforskning er en viktig milepæl i debatten. Deres hovedkonklusjon er at det er forskningsetisk uforsvarlig om petroleumsforskningens rammebetingelser og forskningsaktiviteter hindrer omstillingsprosesser slik at FNs klimamål, som Norge har forpliktet seg til, ikke kan nås. NENT stiller en rekke spørsmål som gir godt grunnlag for institusjonell gjennomgang av egne aktiviteter og planer. (Se også Gunnar Kvåles innlegg Er norsk petroleumsforskning etisk forsvarlig?) Komiteen introduserer bl.a. ordet ansvarsvakuum og påpeker det uholdbare i at forskningsinstitusjoner forsøker å frita seg fra et selvstendig forskningsetisk ansvar ved å peke på andre aktører. 

I forskjellige debattfora det siste året har jeg gjentatte ganger møtt argumenter som: «Ja, men myndighetene har jo bedt oss om å drive forskning og utdanning innen oljeleting og økt utvinning.» I stedet for å gå inn i en realitetsdiskusjon av hvor raskt verden faktisk må slutte med fossilt brensel og hvilken forskning som faktisk kan bidra til bærekraft, bruker man slike unnskyldninger og skyver ansvaret over på andre. Dette er ikke holdbart. NENT slår fast at alle har plikt til å tenke gjennom forskningsetiske aspekter og at forskningsinstitusjonene må ta samfunnsansvar.  Ingen er tjent med forskere som ukritisk og alltid gjør det myndighetene ber dem om.

Hvem skal investere i hva? Akademia og oljen

Av Professor Dag O. Hessen, styremedlem i Concerned Scientists Norway

Den nasjonale etiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT) har nylig avgitt sin uttalelse om norsk petroleumsforskning. Den litt forsiktige hovedkonklusjonen er at ”det vil være forskningsetisk uforsvarlig om petroleumsforskningens rammebetingelser og forskningsaktiviteter hindrer omstillingsprosesser slik at FNs klimamål som Norge har forpliktet seg til ikke kan nås”.  En annen måte å si dette på kunne jo være at mer forskningsmidler bør omfordeles fra for eksempel reservoarteknologi til utvikling av fornybar-teknologi, men det er åpenbart at her setter finansiør i hovedsak premissene.  NENTs retningslinjer gikk i sin tid svært langt å mene at forskningen ikke skulle være bare passivt etisk, men også aktivt arbeide for bærekraftig utvikling for eksempel. Bør ikke universitetene i pakt med det Humboltske ideal holde sin fane høyt her, og ikke bare se seg som et middel i det store produksjonsapparatet (selv om hele produksjonsterminologien gjennomsyrer også UoH-sektoren). Hvis ikke universitetene skal kunne være systemkritiske, hvem skal da ha denne rollen?

I denne sammenheng kommer også universitetenes rolle som investorer inn. De fleste store universiteter sitter også på store fond, og selv om størrelsen ikke er så imponerende i forhold i finansverdenene, så har vel også universitetene her en rolle å spille ved å gå foran, og tydelig forklare hvorfor man for eksempel ikke synes at et universitets portefølje bør være fossil. Stanford og Cambridge har begge hatt denne tematikken oppe, men vist ulike grader av mot og visjoner. Stanford erkjenner veldig klart at de ikke bare skal være et sted der det drives klimaforskning, de skal også ha en konsistent klimapolitikk, hvilket innebærer at de flytter sine betydelige fond ut av kullindustrien. Cambridge erkjenner selvsagt også problemets alvor, men uten at de makter å omsette det i konsekvenser for sine fondsplasseringer.

Dette er også en del av den hjemlige debatten, skjønt debatt…? Ved Universitetet i Oslo ønsker man å avvente Oljefondets konklusjoner, og Oljefondet selv (dvs. Stortinget) avventer det nylig nedsatte ”Kullutvalgets” konklusjoner. Dominoeffekten av Oljefondets bevegelser er stor, og når langt utover Norges rekker. La oss virkelig håpe at dette ikke ender i avlatshandlinger og symbolhandlinger for å renvaske den norske, offentlige samvittighet, men at Norge her kjenner sin besøkelsestid. Dersom man ikke bare kvitter seg med en liten, symbolsk portefølje med kull, men virkelig tenker nytt om Norges bruk av nasjonalformuen (tjent på olje) til klodens og framtidens beste, da kan det faktisk gjøre en forskjell. Og kanskje norske akademikere og ikke minst akademiske institusjoner kunne påta seg rollen som en pådriver her i stedet for å sitte på gjerdet for så å lande på den siden som synes mest bekvem.

Etterlysning: Lederskap og visjoner!

Global oppvarming er en realitet. Konsekvensene er merkbare, også i Norge. Resultatene fra årets Klimabarometer viser at vi forstår alvoret. Klimaendringer er noe som angår oss alle, også i Norge. IPCCs tredje delrapport konkluderer med at det fortsatt er mulig å begrense oppvarmingen til 2oC – hvis vi handler nå. IPCC og Norges befolkning har derfor samme budskap til regjerningen: Vi trenger lederskap og visjoner! 

Av Uta Gjertsen, styremedlem i Concerned Scientists Norway

I følge IPCCs siste delrapport har globale CO2 utslipp økt med 90 % siden 1970. Noen land, som for eksempel Norge, har stabilisert sine utslipp på et høyt nivå. Samtidig har utslippene økt markant andre steder i verden, særlig i land med høy økonomisk vekst.  En økende andel utslipp fra disse landene er knyttet til produksjon av varer som eksporteres til rike land. Norge kommer sannsynligvis dårligere ut om man setter opp regnestykket slik at dette inkluderes. Ved hjelp av over 1000 fremtidsscenarier har IPCC spent ut mulighetsrommet for fremtiden. Budskapet er tydelig: Skal vi klare 2oC-målet, må utslipp toppe seg rundt 2030 og deretter avta drastisk. Dette er bare mulig med et uhyre omfattende og forpliktende globalt samarbeid, på et nivå verden aldri har sett før. Kraftsektoren har en nøkkelrolle. På verdensbasis er over 40 % av klimagassutslippene knyttet til produksjon av elektrisitet. Tall fra det internasjonale energibyrået IEA viser at hele 70 % av elektrisitetsproduksjon var fossil i 2012. I IPCCs scenarier må produksjon av ikke-fossil elektrisitet derfor øke 3-4 ganger innen 2050 skal vi begrense oppvarmingen. 

Foreløpig går det for sakte med utbygging av fornybar elektrisitet, bare litt over halvparten av ny el-produksjon i verden var fornybar i 2012. I India, for eksempel, øker etterspørselen etter elektrisitet kraftig. Resultatet er at andelen fornybar produksjon blir kraftig redusert. Mens vannkraft utgjorde 44 % av produksjonen i 1970, utgjør den bare 17.5 % i dag i følge en artikkel mai 2014-utgaven av Power Today Magazine. Dette kommer heller ikke til å endre seg de neste årene. India planlegger å bygge ut 88 500 MW i årene 2012-2017. Av dette skal omtrent 12 000 MW være vannkraft, og 5000 MW kjernekraft, resten er ny fossil produksjon. 

I Norge er situasjonen en helt annen. Vi er selvforsynte med fornybar energi. Når våre utslipp likevel ligger på samme nivå som ellers i EU skyldes det andre faktorer, særlig trafikk og produksjon av olje og gass. I dag er utslipp fra veitrafikk nesten 30 % høyere enn i 1990! Med klimaforliket i 2008 satte Norge seg et nasjonalt mål: I 2020 skal de innenlandske utslippene ikke overstige 45-47 millioner ton CO2 ekvivalenter. Sammenlignet med IPCCs anbefalinger er dette ikke ambisiøst. Likevel lå utslippene i 2013 mellom 6 og 8 millioner tonn over dette målet.  Samtidig svarer flere og flere av oss at vi opplever konsekvenser av klimaendringer i Norge. Mange av oss tror at vi i årene frem mot 2020 vil oppleve mer ras, flom og storm. 

Regjeringen ønsker å forsterke klimaforliket. Det er bra, og det måles i reduserte utslipp. Det er ikke antall solgte elbiler, eller midler til kollektivtrafikk som teller, heller ikke midler til forskning og innovasjon. Norges befolkning gir regjeringen et tydelig oppdrag: Regjeringen må legge til rette for utbygging av mer fornybar energi, og regjeringen må sørge for mer investering i ny, klimavennlig teknologi. For omtrent 100 år siden gjorde Norge nettopp dette. Vi skapte en formidabel vekst med fornybar energi. Vi vet at det er mulig, vi har bare glemt hvordan vi gjør det. Det krever lederskap og visjoner. Vi hadde ambisjoner for 100 år siden. Det må være mulig å ha i dag også. Det er uendelig mye viktigere nå. Vi kunne ha mye å bidra med på veien til en fornybar fremtid. 

På ramme alvor

Concerned Scientists Norway starter idag en ny bloggserie der medlemmer av CSN skriver om viktige temaer relatert til klima og miljø.

I stedet for å se den globale oppvarmingen som et språklig innramningsproblem må vi ta en ærlig kamp om sannheten.

Andreas Ytterstad er førsteamanuensis ved Institutt for journalistikk og mediefag ved HiOA, og nestleder i Concerned Scientists Norway

Hva gjør vi når kunnskapen om den reelt eksisterende globale oppvarmingen ikke fører til at utslippene går ned? Jo, sier stadig flere, da må vi finne nye måter å språklig ramme inn den globale oppvarmingen på. George Lakoffs artikkel «Why it matters how we frame the environment» har lenge vært den suverent mest leste artikkelen i tidsskriftet Environmental Communication. Så sent som forrige uke hadde the Guardian oppslag om at «framing» måtte til, om vi skal få den globale oppvarmingen til å gå fra «et vitenskapelig til et sosialt faktum».  Budskapet er: for å få med oss folk flest må vi snakke om klimaalvoret på én måte til bedehusene på Sørlandet, en annen måte til oljearbeideren i Harstad.

Som medie- og kommunikasjonsforsker kunne jeg kanskje latt meg glede over at ett av «våre» begreper – framing – så til de grader synes å bre om seg. Og la det også være sagt, jeg er ikke uenig i at vi trenger å finne nye måter å kommunisere alvoret ved den globale oppvarmingen på. Klimapanelets siste rapporter, og Bård Lahns ypperlige bok Klimaspillet, har medvirket til å sette klimarettferdighet på dagsorden. Jeg skrev selv en bok i fjor som tar til orde for nye klimajobber, som bro mellom et fossilt og et fornybart Norge. 

Som representant for Concerned Scientists Norway har jeg dessuten vært dypt involvert i å bygge en folkelig klimabevegelse i Norge. Det kan man ikke være uten å være tolerant ovenfor forskjellige tolkningsrammer. 

Likevel mener jeg nå det er viktig å si at den globale oppvarmingen IKKE bør ses på som et språklig innramningsproblem. Jeg har nettopp fått en artikkel publisert i Environmental Communication som går nokså hardt ut mot det forskningsparadigmet som har gjort «framing» populært. Hos ekspertene på feltet, de som definerer hva en ramme er og skal være, finner vi nemlig tre problematiske forutsetninger. 

Antroposentrisk

For det første er rammeforståelsen av den globale oppvarmingen antroposentrisk, eller menneskesentrert. Kommunikasjonsstrategiene skal tilpasses til hva mennesker liker å høre. Frank Luntz, republikanernes spin doctor i USA, var blant de første som benyttet seg av rammeforskningens innsikter. Basert på spørreundersøkelser som viste at folk flest fikk mer behagelige assosiasjoner til «klimaendringer» enn til «global oppvarming», instruerte han partiet om å bruke det første begrepet. 

Rammeforståelsen flytter oppmerksomheten vekk fra språkets referent, hva det faktisk handler om, til folk flest sine «kognitive skjemaer». Journalister gjør selvsagt dette hele tiden. Ole Mathismoens glimrende reportasje om norske fuglefjell spilte både på nasjonalarven vår (Lundefuglen) og på identifikasjon med barn. Men journalister er fremdeles også, stort sett, realister. Det må finnes «en ytre forankring for journalistikkens budskap og beskrivelser”, står det i innføringsboka for journalistiske metoder. Det budet følger heldigvis Mathismoen. Årsaken til at både fugler og barn har grunn til å være bekymret er at «oljen vi selger brennes, og drivhuseffekten øker.» 

Det fins reelle, kausale krefter her i verden som opererer enten vi liker det eller ikke.  Global oppvarming er den mest presise beskrivelsen av hva som skjer nå, ikke klimaendringer. Og selv om «innrammingen» av debatten om Sverdrupfeltet i mediene og på Stortinget handler om elektrifisering, forblir det sant at «oljen vi selger brennes og øker drivhuseffekten». 

Strategisk tilnærming til sannhet

Min andre kritikk av rammeforskere (og ikke så få av våre politikere og kommentatorer) er at de er for forsiktige med å snakke om sannhet. Ta Øyvind Ihlens ypperlige bok Petroleumsparadiset. Som en av Norges fremste autoriteter på strategisk kommunikasjon plukker han norsk oljeindustris versjon av «bærekraftig utvikling» fra hverandre. Skjønt ikke helt. Statoils operasjonalisering av bærekraftighet, skriver Ihlen, «til minimering av skadevirkninger, må ses i kontrast til for eksempel leksikondefinisjoner som knytter begrepet opp mot ikke å forårsake miljøødeleggelser.» 

Ihlens ordvalg er for meg et symptom på rammeforskningens aversjon mot å snakke om rett og galt. Leksikondefinisjoner skal ikke være en form for strategisk kommunikasjon eller språklig innramning. De skal prøve å si noe sant. 

Av og til må vi kalle en ramme for en spade. Tenker vi ramme, tenker vi innpakning. Men med spade mener vi substans. Statoils definisjon av bærekraftig utvikling er ikke bare annerledes fra det som står i leksikon. Den er, i hvert fall hvis den gir seg ut for å snakke om den globale oppvarmingen, rett og slett usann. Det hjelper ikke å gjør utvinningen av fossilt brennstoff mer ressurseffektiv. Vi må bort fra fossilt brennstoff, og vi må gjøre det raskt, for å at utslippskurvene skal gå ned i tide. 

Latent og ny mening

Innenfor forskernes rammeparadigme defineres rammer som noe som skal være fremtredende, enten i våre tekster eller i vår kultur. Rammeforskere er mer opptatt av åpenbar og manifest mening, enn av latent og ny mening. Eller de er opptatt av hvordan ny mening tilpasses «gamle» rammer. Bernt Aardal har i sin forskning analysert klima og miljødebattene inn i en slik «gammel» ramme fra 70-tallet, konflikten mellom vekst og vern. Men i 2009 oppdaget han en ny gruppe «klimabekymrede» velgere, som ikke passet inn i denne etablerte rammen. De fantes, skrev han, langt inn i både Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiets velgergrupper. Klimabarometeret nylig viser at denne gruppen vokser. Klima er nå den 3. viktigste saken hos Aps velgere, og mange har latt seg overraske over at partiets påtroppende leder Jonas Gahr Støre, sier klimaspørsmålet må ligge til grunn for alt annet. 

Jeg liker litt radikale og overraskende meninger som ikke er ferdig innrammet enda. I kronikken «tale ved graven» for norsk klimapolitikk, (15.10.2010) skrev Aftenpostens økonomiredaktør Ola Storeng at «Klimautfordringen er nå så stor at den krever en revolusjon.» 

Hvis jeg skulle fulgt rammeforskningens definisjoner, kunne jeg ikke ha kalt dette for den globale oppvarmingens «revolusjonsramme», fordi en slik ramme ikke er spesielt fremtredende i vår kultur, enda. Men det er også grunnen til at jeg har valgt å legge rammeforståelsen av klimaproblemet bak meg.

Den globale oppvarmingen er et problem som må tas på ramme alvor. Vi er nødt til å produsere ny mening, og folkelig kraft som kan omstille Norge nedenfra, lenge før forskere, journalister og politikere klarer å plassere oss inn i sine vante rammer. Bak radaren på de manifeste rammene, dannes nå folkelige allianser i Norge der kristne og arbeidere snakker mer og mer av det samme språket, fordi virkeligheten presser seg på. 

Les mer om dette temaet i Ytterstads artikkel Framing Global Warming: Is That Really the Question? A Realist, Gramscian Critique of the Framing Paradigm in Media and Communication Research

Klimakunnskapen drukner i støy

Verden kan være ganske absurd. Nylig så vi at enkelte personer som får mye plass i mediene, klager over at de ikke slipper til så ofte som de skulle ha ønsket – dermed trues visstnok den frie forskningen.

Dette skriver CSN-medlem Rasmus Benestad i et innlegg som bringer flere eksempler på hvordan klimakunnskap blir forvrengt eller ignorert av media.

Les hele kronikken i Dagsavisen

Med godt skal ondt fordeles

Norsk olje og gass skaper enorme utslipp etter at den er solgt ut av landet. Men så lenge fossilt brensel ikke forbrennes på norsk jord, er det ensbetydende med at Norge er «best i klassen» på miljøspørsmål.

Dette skriver stipendiat og CSN-medlem Knut Aukland i Bergens Tidende.

Les hele innlegget her (PDF).

Statoil er symptomet

dagens-naeringsliv_logo

Torsdag 27. oktober publiserte Dagens Næringsliv en kommentar fra professor og styreleder i CSN Beate Sjåfjell i papirutgaven:

Statoil er i klimasammenheng ikke problemet, slik DN skriver i lederartikkelen 19. oktober. Men Statoil er symptomet på et alvorlig problem: Regjeringens inkonsekvente og kortsiktige klima- og industripolitikk.

Regjeringen later som om den ikke trenger å velge om den skal la Statoil utnytte alle klimaskadelige og miljøødeleggende oljemuligheter eller om den skal sørge for at Statoil handler langsiktig og bærekraftig. Det er feil.

Regjeringen skal ifølge eierskapsmeldingen være en aktiv, langsiktig og miljøvennlig aksjonær. Selskaper staten kontrollerer skal ha en langsiktig, miljøvennlig og bærekraftig strategi.

Norsk industris flaggskip, Statoil, handler kortsiktig og klimafiendtlig med statlig velsignelse. Det sender gale signaler innenlands og utenlands. Globale klimamål og norsk industris omstillingsmuligheter krever en langsiktig og visjonær klima- og industripolitikk, inkludert en plan for Norge etter oljen.

Et første skritt er å trekke Statoil ut av tjæresand og skiferolje. Et neste er en plan for Statoils gradvise omstilling fra oljeselskap til fornybar energiselskap.

I EU diskuteres forbud mot olje fra tjæresand, og endring av selskaps- og finansmarkedsrett for å fremme langsiktig tenkning. Det er lovlig og legitimt at staten som majoritetsaksjonær sørger for at Statoil jobber langsiktig og bærekraftig. Det er illegitimt og uheldig for Norges forhandlingsposisjon internasjonalt at vi har en statlig majoritetsaksjonær som viser mindre vilje til bærekraftig og langsiktig selskapsstyring enn mange private aksjonærer.