Fagtekster

Nestleder Beate Sjåfjell presenterer viktige faginnsikter

Nestleder Beate sjåfjell tydeliggjør faginnsikter fra forskningsprosjektet smart

– Mange aktører tror bærekraft betyr å gjøre ting litt annerledes, være litt mer miljøvennlig, vise litt mer hensyn i produksjonen. De forstår ikke at det handler om en fundamental og helhetlig omstilling, sier jusprofessor og nestleder Beate Sjåfjell i en nylig publisert artikkel. 

Sjåfjell leder det internasjonale forskningsprosjektet SMART ved Universitetet i Oslo, som forsker på hvordan bedrifter og andre markedsaktører kan bidra positivt til klima, miljø og samfunnsutvikling. Poengene som Sjåfjell trekker frem til artikkelen bygger på innsikter fra SMART-prosjektet. 

Hovedpunktene i artikkelen; 

  • Bærekraftig utvikling er ikke noe vi har nå som vi må prøve å ta vare på. Det er noe vi må omstille oss til. Det gjelder alle land og aktører. Det er ingen land som er bærekraftige per nå. 
  • Norge er en versting som prøver å kjøpe seg ut av problemene.
  • Måten ordet «bærekraftig» brukes på i offentligheten i dag er svært problematisk. Stadig flere næringslivsaktører hevder de er bærekraftige i reklamer og markedsføring, uten at de er det. 
  • I samfunnsdebatten kokes bærekraft ned til å handle utelukkende om klima. Klimaendringer er en viktig del av vår tids største utfordring, men det er ikke vår tids største utfordring i seg selv.
  • Problemet med fokuset på økonomisk vekst er at det har gått fra å være et middel til å bli sett på som et mål. Økonomisk vekst er viktig for å ivareta velferdssamfunn, men i lengden vil alle land i økende grad true planetens tålegrenser. 
  • Istedenfor å diskutere om vi skal ha økonomisk vekst eller ikke, bør vi mennesker se på hva som egentlig er målet. Det er at vi skal ha gode og trygge samfunn. I noen land og i noen perioder vil det bety økonomisk vekst. Andre steder vil det bety en utflating og en nedgang i vekst. Vi må gjennom en omstilling. Samfunnsdebatten så langt har vært basert på en veldig enkel tenkning. Vi har blitt lullet inn i en forestilling dominert av noen økonomiske teorier som sier at så lenge vi kan se økonomisk vekst i et land eller profitt i et selskap, så er alt bra. Oppi det hele har vi glemt at det aldri var et mål i seg selv, men et middel.

For en fullstendig presentasjon av faginnsiktene, gå (her) til artikkelen.

Blir Norge aldri kvitt sin oljeavhengighet?

I en nylig publisert artikkel i The Independent spør CSN medlemmene Beate Sjåfjell og Heidi Rapp Nilsen om vi nå ser begynnelsen på slutten av Norges petroleum-tidsalder eller om de økonomiske kreftene fremdeles er for streke til å få til en bærekraftig omstilling. Les artikkelen her.

Beate Sjåfjell
Heidi Rapp Nielsen

Skolestreikene oppsummert

Skolestreikene skapte mye diskusjon. I det siste innlegget hvor CSN medlemmer deltok svarte oppropsforfatterne Aftenposten på kritikken deres om at støtten de uttrykte til skolestreikene oppfordret til å løse klimaproblemene på utsiden av de demokratiske kanalene. «Nei, vi ønsker ikke å løse klimaproblemene på utsiden av de demokratiske kanalene. Når vi underskriver en erklæring om at samfunnspakten er brutt, er det ikke fordi vi vil opprette et råd som står over politikken, men fordi politikken så sårt trenger et demokratisk korrektiv. Regjeringen Solberg har sviktet i en de facto unntakstilstand. Det krever et folkeopprør!«

Underskrivere var; Beate Sjåfjell, Arne Johan Vetlesen, Elisabeth Eide, Thomas Hylland Eriksen fra CSN, samt Helge Drange, Ketil Lund, Erland Kiøsterud, Lars Lillo-Stenberg, Kristine Næss, Jostein Gaarder, Maja S.K. Ratkje, Ingvild Burkey, Aleksander Melli og Asgeir Helgestad.

Forslag til klimalov: bedre, men ikke bra nok

Regjeringen har i Proposisjon 77 L lagt frem et forslag til Lov om klimamål (klimaloven), for Stortinget. Concerned Scientists Norway avga høringsuttalelse 25. november i fjor, hvor vi konkluderte med at vi ikke kunne støtte det daværende klimalovforslaget. Vi er glade for å se at lovforslaget som nå er lagt frem for Stortinget, er forbedret på en rekke punkter. Det er imidlertid ikke bra nok.

For at klimaloven skal kunne være en operasjonalisering av Parisavtalen og Grunnloven § 112, og være et verktøy for at Norge skal kunne bidra til at internasjonalt vedtatte klimamål skal kunne nås, bør loven styrkes. Vi utdyper enkelte viktige punkter her:

Klimamålet for 2050

Lovforslagets § 4 første ledd første punktum forteller at «Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050».  I følge Parisavtalen, som Norge har sluttet seg til, er det vitenskapsbaserte målet at vi skal holde oss godt under to graders oppvarming, og arbeide for å komme oss ned mot 1,5 graders oppvarming, sammenlignet med førindustriell tid. Det er da utilstrekkelig å ta sikte på at Norge skal være et «lavutslippssamfunn» i 2050. Vi fastholder at målet bør være at Norge skal være nullutslippssamfunn innen 2050.

Parisavtalen gir konkrete føringer for utslippsmål. Den krever at land når utslippstoppen så raskt som mulig, drastisk reduserer sine utslipp etterpå og når en balanse mellom utslipp og opptak i andre halvparten av århundret. Det siste tilsvarer global karbon- eller klimanøytralitet. Dette er et globalt mål. For å kunne nå et slikt ambisiøs globalt må, trenges det store og dype kutt. Lavutslipp som sådant er på ingen måte ambisiøs nok i lys av Norges internasjonale forpliktelser. Et absolutt minimum bør være et mål om klimanøytralitet med et tallfestet utslippsmål på norsk territorium koblet til en kvantifiserbar andel av utslipp som skal kuttes andre steder i verden.

Formålet i lovforslaget er nå i noe større grad knyttet til gjennomføring av Norges internasjonale forpliktelser i henhold til Parisavtalen, jf. forslaget § 4 første ledd annet punktum, hvor lavutlippssamfunn defineres. Koblingen til Parisavtalen undergraves imidlertid av henvisningen til at utslippene skal reduseres i lys av «utslippsutviklingen globalt og nasjonale omstendigheter». I proposisjonens begrunnelse for denne formuleringen, finner man igjen den famøse uttalelsen fra lovforslaget som ble lagt frem av departementet i fjor, nemlig at «en ambisiøs politikk nasjonalt må være fornuftig i en global sammenheng». Man har altså flyttet uttalelsen fra lovtekst til forarbeider, og samtidig lagt inn en formulering i lovforslaget som dette kan knyttes til.

I følge Parisavtalen skal alle landenes nasjonalt bestemte klimamål gjenspeile hvert lands høyest mulige ambisjonsnivå – og øke derfra hvert femte år i ambisjonen. Høyest mulig ambisjon betyr at Norge må iverksette alle tilgjengelige og forholdsmessige tiltak. Med andre ord, Norge må gjøre så godt det kan, etter beste evne. Dette krever langt mer enn «fornuftig» klimapolitikk. Det betyr at man må strekke seg så langt som mulig, på tvers av alle sektorer gjennom en helhetlig, langsiktig og ambisiøs klimapolitikk.

Det fremgår av proposisjonen, slik det gjorde av notatet i fjor, at man ikke har ment at Norge skal være et foregangsland og vise vei dersom utslippsreduksjoner i andre land skulle stoppe opp, eller kvotesystemer ikke skulle vise seg å være effektive nok. Tvert imot. Dersom andre land ikke kutter nok, skal Norge redusere egne ambisjoner og tiltak. Regjeringen overser dermed at vi er i den situasjonen hvor «den globale dugnaden» trenger land og koalisjoner av land som vil gå foran og vise vei. Norges relativt sett store klimagassutslipp både i dag og historisk, og handlingsrommet vi har gjennom vår rikdom, gir oss nettopp et ansvar for å gå foran. At Regjeringen ikke vil foreslå at Norge skal gjøre mer er påtakelig også i lys av at Norge ved sin klima- og miljøminister har sluttet seg til koalisjonen av land som vil gå foran. I en felles erklæring av 11. november 2016 fastslår denne koalisjonen: «Our commitment to be climate leaders remains steadfast».[1]

Argumentasjonen om kostnader ved å oppnå utslippsreduksjonsmål dersom andre land ikke gjør det, bygger på et veldig statisk bilde. Det ser bort fra betydningen av den positive dynamiske utviklingen som kan settes i gang ved at noen land går foran og viser vei. I tillegg undervurderer det fullstendig kostnadene av ikke å bekjempe farlige klimaendringer. Kostnadene ved ikke å redusere utslipp må selvfølgelig settes opp mot kostnadene ved at global oppvarming kommer ut av kontroll, i stedet for at det hele diskuteres som et politisk bekvemmelighetsspørsmål.

Det er fint at lovforslaget i § 4 annet ledd nå angir hvor stor utslippskuttet skal være innen 2050: «i størrelsesorden 80 til 95 prosent» sammenlignet med referanseåret 1990. Dette er i budsjettavtalen i Stortinget, som dette antas å være hentet fra, presisert til «i Norge». Det er svært viktig at dette kommer inn i lovteksten.  Videre er kutt i denne størrelsesorden ikke ambisiøst nok i lys av vitenskapsbasert kunnskap om hva som skal til for at vi skal oppnå Parisavtalens mål, og bør styrkes.

Rapportering og redegjørelse for Stortinget

Det er fint at §§ 5 og 6 nå gir relativt fyldige og gode anvisninger på rapportering og redegjørelser for Stortinget, derunder at dette knyttes direkte til statsbudsjettet i § 6. Det er også bra at redegjørelsen etter forslaget § 5 første ledd a) skal «legge til grunn beste vitenskapelig grunnlag», at det etter annet ledd skal være «progresjon fra forrige mål», og at det etter tredje ledd skal være forenelig med nasjonalt fastsatte bidrag under Parisavtalen.

Til det siste bør det imidlertid påpekes at det som hittil er meldt inn til Parisavtalen fra medlemslandene ikke er tilstrekkelig for å oppnå klimamålene. Det er derfor av avgjørende betydning at presumptive foregangsland slik som Norge melder inn høye nasjonalt fastsatte bidrag, og følger dette opp nasjonalt.

Det mangler en mer konkret angivelse av en plan for hva regjeringen vil gjøre for å nå målene. Det nærmeste er formuleringen knyttet til ikke-kvotepliktig sektor om «hvilke typer av tiltak som vil være nødvendig» i § 6 annet ledd bokstav c). Det burde heller for det minste stå for eksempel: «hvilke virkemidler og tiltak regjeringen vil sette i verk». I tillegg burde det også kreves at Regjeringen legger frem planer for klimapolitikken blant annet i forbindelse med gjennomgangen av klimamålene i § 5.

Uavhengig organ

Fremleggelsen av klimamål og klimahandlingsplaner bør bygge på råd fra et eksternt og uavhengig fagorgan; et klimaråd. Dette kan for eksempel utformes slik som foreslått i utkastet WWF la frem med professor Hans Christian Bugge som rådgiver:

Kongen i statsråd oppnevner et klimaråd som skal rådgi regjeringen i klimaspørsmål. Klimarådet skal forelegges til uttalelse utkast til klimarapporter … og klimahandlingsplaner … Uttalelser fra klimarådet skal være offentlige. Miljødirektoratet er sekretær for klimarådet.

Mandat for og sammensetning av klimarådet fastsettes i forskrift.

I tillegg bør et slikt klimaråd eksplisitt pålegges varsling hvis Regjeringen ikke følger opp slik det skal. Et uavhengig klimaråd vil kunne være et viktig bidrag til gjennomføring av en bærekraftig norsk klimapolitikk.

Gjennomføring og håndheving av loven

Det fremgår klart av proposisjonen at klimalovforslaget, om vedtatt, ikke skal gi borgerne rett til å gå til domstolene om man mener at klimaloven brytes. Det ligger heller ikke i lovforslaget noen form for sanksjonsmekanismer eller håndhevelse, annet enn gjennom Stortingets politiske kontroll. Dette fremstår som utilstrekkelig. Som et minimum bør det klargjøres at dette skal følges opp av Riksrevisjonen, slik foreslått i WWFs utkast:

Riksrevisjonen skal i forkant av utarbeidelsen av hver klimahandlingsplan foreta en revisjon og legge fram en rapport som skal vurdere om eksisterende virkemidler er tilstrekkelige for å nå de vedtatte klimamålene.

Riksrevisjonen påpekte allerede i sin gjennomgang av klimapolitikken i 2010 at sterke sektorinteresser og målkonflikter gjør det vanskelig å få gjennomført nødvendige utslippsreduksjoner.[2] Det er intet som tyder på at dette har endret seg i en positiv retning. Vi ser hvordan Regjeringen fortsetter på et ikke-bærekraftig spor, og ser ikke ut til å ha tatt inn over seg den grunnleggende erkjennelsen av at mesteparten av allerede kjente fossile ressurser må bli liggende i bakken.

I en slik situasjon må klimaloven være skarpere, dersom den skal kunne virke. Den må utformes som en rettighetslov og være mulig å håndheve, også for borgerne, slik at oppnåelsen av klimamålene ikke blir salderingsposten under skiftende politiske regimer. En klimalov som ikke skal ha noen rettslige konsekvenser, og som ikke har noen håndhevingsmekanismer, oppfyller ikke minimumskriteriene som bør stilles til en klimalov.

 

(sign)

Styret i Concerned Scientists Norway
ved styreleder Beate Sjåfjell

[1] Se uttalelsen av 11. november 2016 her http://newsroom.unfccc.int/media/785910/joint-statement-by-a-group-of-high-ambition-coalition-ministers.pdf Se også «Marrakech Action Proclamation», som Norge har signert, hvor det oppfordres til mer klimahandling, i god tid før 2020: Tilgjengelig på http://unfccc.int/files/meetings/marrakech_nov_2016/application/pdf/marrakech_action_proclamation.pdf

[2] Riksrevisjonens undersøkelse av måloppnåelse i klimapolitikken, Dokument 3:5 (2009–2010).

FNs bærekraftsmål – Nyttige visjoner eller uheldige utopier?

Professor emeritus, Senter for internasjonal helse, Universitetet i Bergen
Gunnar Kvåle

Det hjelper lite at Erna Solberg har gitt sin tilslutning til bærekraftsmålene, når hun fortsatt tillater fullt kjør i oljeutvinning og oljeleting i Arktis.

FNs bærekraftsmål ble vedtatt av FNs generalforsamling i New York 25. september 2015 (1). Det er positivt at alle FNs medlemsland slutter opp om visjoner om å utrydde fattigdom og ulikhet på en bærekraftig måte. Men forpliktelser for gjennomføring, både på nasjonalt og globalt nivå, mangler. Målene framstår derfor som en samling av uforpliktende og til dels motstridende ønsker om hvordan verden bør se ut i 2030.

Akademikere må respektere grunnleggende prinsipper for vitenskapelig virksomhet

Av Gunnar Kvåle, professor emeritus, Universitetet i Bergen, og Peter M. Haugan, professor, Geofysisk institutt, Universitetet i Bergen.

Benn Folkvord, professor ved Handelshøgskolen UiS, karakteriserer som et hovedproblem at Hans Borge har «brutt en av de mest fundamentale regler: Han har vært uenig med flertallet» (Aftenbladet 1.12.14). Nei, dette er ingen «fundamental» regel innen akademia. Problemet er at Borge som fagperson opptrer i strid med grunnleggende krav til akademisk virksomhet. 

Hvilke argumenter virker best for å få til energiomstilling?

Av Peter M Haugan

Innenfor bredden av norske miljøorganisasjoner og aksjonsgrupper som har engasjert seg i klima og energi-spørsmål, finner vi en ganske stor variasjon i tilnærming og løsningsforslag.

På den ene siden har vi organisasjoner som Bellona og Zero som betoner teknologiske løsninger, markedsmekanismer og fortsatt økonomisk vekst. De samarbeider og kjører prosjekter også med fossilbedrifter, har høy medieprofil i forhold til størrelsen, og vektlegger direkte kontakt med politisk nivå.

I sin daglige drift er disse organisert nærmest som konsulentselskap med kompetente ansatte. Profil og arbeidsprogram bestemmes av ledelsen og finansieringsmuligheter. Det er ikke mulig for enkeltpersoner å melde seg inn og de har ingen demokratiske organ.

På den andre siden har vi de store medlemsorganisasjonene først og fremst representert ved Fremtiden i Våre Hender og Naturvernforbundet som er demokratisk styrt av medlemmene.

Stoltenbergs svik

Av Arne Johan Vetlesen, prof. i filosofi, UiO

Stadig mer tyder på at vi er inne i det siste århundret med levelige forhold for mennesket på kloden. Hvis klimaforskerne har rett, ligger vi an til en temperaturøkning på 3,8 grader eller mer innen 2100. Da vil mange økosystemer vi mennesker er avhengige av være så ødelagt at vår eksistens er truet.

Slik lyder de ferskeste klimaundersøkelsene. Men så, 17. september, kom rapporten ”The New Climate Economy” fra FN-kommisjonen Jens Stoltenberg har vært medlem av. Hovedbudskapet er: Uavhengig av inntektsnivå og levestandard har alle land mulighet for fortsatt økonomisk vekst, samtidig som vi kan redusere risikoen for klimaendringer. Målene vil ikke nås av seg selv, men bare hvis vi faser ut subsidiering av fossile energikilder og innfører stabile og forutsigbare karbonpriser.

New York, New York!

Av Andreas Ytterstad, nestleder i Concerned Scientists Norway, førsteamanuensis på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), og en av initiativtagerne bak Broen til framtiden. Denne teksten sto på trykk i Klassekampen 25.09.2014, og er basert på en tale som ble holdt på Eidsvoll plass 21.09.2014 under arrangementet People’s Climate March.

Mellom 300.000 og 400.000 gikk i gatene i New York sist søndag, for å kreve klimahandling nå fra verdenslederne. New York har plutselig blitt mulighetenes by på ny. Den 21. september 2014 startet en positiv global sirkel – edruelig nok uten tro på at det kommer noen handling fra verdenslederne.

New York var bare oppvarmingen, sa aktivist Bill McKibben – det blir enda større global mobilisering frem mot Paris-toppmøtet i november 2015.En av arrangørene for de globale protestene er organisasjonen Avaaz, som har samlet over to millioner underskrifter for 100 prosent ren energi innen 2050.

Foto: Karianne Andersen
Demonstranter på Eidsvoll plass 21.september minner oss på at det ikke finnes noen «Planet B».

Pose og sekk-nasjonen

Av Dag O. Hessen, Professor dr. philos, Biologisk institutt, Universitetet i Oslo

Norges hell tar visstnok aldri slutt. Vi er nasjonenes fetter Anton som alltid finner ressursene når vi trenger det, og flyter som en kork på et opprørt verdenshav. Nå sist viser det seg at selv om verdens klimautsikter er dystre og de globale utslippene økte raskere enn noensinne, så er det én ting Norge kan gjøre; vi kan holde «gassen i bånn» for maksimal olje- og gassproduksjon. Paradoksets forklaring er at dette går til erstatning av kull, og simsalabim så går regnestykket opp i Norges favør – igjen.

Ganske mange fattet håp da Jonas Gahr Støre i sin etter hvert berømte tale til AUF ga signaler som bare kunne oppfattes som at nå var også Arbeiderpartiet klar til å tenke nytt om denne politikken, at også Norge måtte være innstilt på at noen av våre fossile reserver måtte bli liggende. Så skjedde det forunderlige at Støre nærmest måtte stå skolerett for ”å ha skapt uklarheter”, og det var FrPs linje om full gass som var ansvarlig politikk.