Global oppvarming er en realitet. Konsekvensene er merkbare, også i Norge. Resultatene fra årets Klimabarometer viser at vi forstår alvoret. Klimaendringer er noe som angår oss alle, også i Norge. IPCCs tredje delrapport konkluderer med at det fortsatt er mulig å begrense oppvarmingen til 2oC – hvis vi handler nå. IPCC og Norges befolkning har derfor samme budskap til regjerningen: Vi trenger lederskap og visjoner!
Av Uta Gjertsen, styremedlem i Concerned Scientists Norway
I følge IPCCs siste delrapport har globale CO2 utslipp økt med 90 % siden 1970. Noen land, som for eksempel Norge, har stabilisert sine utslipp på et høyt nivå. Samtidig har utslippene økt markant andre steder i verden, særlig i land med høy økonomisk vekst. En økende andel utslipp fra disse landene er knyttet til produksjon av varer som eksporteres til rike land. Norge kommer sannsynligvis dårligere ut om man setter opp regnestykket slik at dette inkluderes. Ved hjelp av over 1000 fremtidsscenarier har IPCC spent ut mulighetsrommet for fremtiden. Budskapet er tydelig: Skal vi klare 2oC-målet, må utslipp toppe seg rundt 2030 og deretter avta drastisk. Dette er bare mulig med et uhyre omfattende og forpliktende globalt samarbeid, på et nivå verden aldri har sett før. Kraftsektoren har en nøkkelrolle. På verdensbasis er over 40 % av klimagassutslippene knyttet til produksjon av elektrisitet. Tall fra det internasjonale energibyrået IEA viser at hele 70 % av elektrisitetsproduksjon var fossil i 2012. I IPCCs scenarier må produksjon av ikke-fossil elektrisitet derfor øke 3-4 ganger innen 2050 skal vi begrense oppvarmingen.
Foreløpig går det for sakte med utbygging av fornybar elektrisitet, bare litt over halvparten av ny el-produksjon i verden var fornybar i 2012. I India, for eksempel, øker etterspørselen etter elektrisitet kraftig. Resultatet er at andelen fornybar produksjon blir kraftig redusert. Mens vannkraft utgjorde 44 % av produksjonen i 1970, utgjør den bare 17.5 % i dag i følge en artikkel mai 2014-utgaven av Power Today Magazine. Dette kommer heller ikke til å endre seg de neste årene. India planlegger å bygge ut 88 500 MW i årene 2012-2017. Av dette skal omtrent 12 000 MW være vannkraft, og 5000 MW kjernekraft, resten er ny fossil produksjon.
I Norge er situasjonen en helt annen. Vi er selvforsynte med fornybar energi. Når våre utslipp likevel ligger på samme nivå som ellers i EU skyldes det andre faktorer, særlig trafikk og produksjon av olje og gass. I dag er utslipp fra veitrafikk nesten 30 % høyere enn i 1990! Med klimaforliket i 2008 satte Norge seg et nasjonalt mål: I 2020 skal de innenlandske utslippene ikke overstige 45-47 millioner ton CO2 ekvivalenter. Sammenlignet med IPCCs anbefalinger er dette ikke ambisiøst. Likevel lå utslippene i 2013 mellom 6 og 8 millioner tonn over dette målet. Samtidig svarer flere og flere av oss at vi opplever konsekvenser av klimaendringer i Norge. Mange av oss tror at vi i årene frem mot 2020 vil oppleve mer ras, flom og storm.
Regjeringen ønsker å forsterke klimaforliket. Det er bra, og det måles i reduserte utslipp. Det er ikke antall solgte elbiler, eller midler til kollektivtrafikk som teller, heller ikke midler til forskning og innovasjon. Norges befolkning gir regjeringen et tydelig oppdrag: Regjeringen må legge til rette for utbygging av mer fornybar energi, og regjeringen må sørge for mer investering i ny, klimavennlig teknologi. For omtrent 100 år siden gjorde Norge nettopp dette. Vi skapte en formidabel vekst med fornybar energi. Vi vet at det er mulig, vi har bare glemt hvordan vi gjør det. Det krever lederskap og visjoner. Vi hadde ambisjoner for 100 år siden. Det må være mulig å ha i dag også. Det er uendelig mye viktigere nå. Vi kunne ha mye å bidra med på veien til en fornybar fremtid.
