Er Statoil innenfor togradersgrensen?

Eirik Wærness skriver 19. oktober i Sysla at Statoil har «forsøkt å illustrere en mulig energimiks fra i dag til 2040  og forbi som er konsistent med 2-gradersmålet».

Dessverre er det vanskelig for utenforstående å sjekke og etterprøve om Statoils analyser er basert på gjeldende kunnskap om togradersmålet. Dette er både beklagelig og betenkelig.

Les klimaforskernes svar til Statoils sjeføkonom på sysla.no.

Blogg: Grunnloven § 112 krever handling, ikke ord

I følge Grunnloven har vi rett til et levelig klima og miljø, for oss og for våre barnebarns barn. Professor Beate Sjåfjell forklarer her hva det betyr at vi kan kreve av den norske stat. I ytterste konsekvens har staten valget mellom å oppfylle sine plikter eller bli saksøkt for grunnlovsbrudd.

Av Beate Sjåfjell, professor dr. juris, Det juridiske fakultet, Universitet i Oslo og styreleder i Concerned Scientists Norway

Mens folket i dag tar til gatene i protest i New York, Brasilia, Cape Town, Berlin, Oslo, ja, over hele verden, og krever «handling, ikke ord» i klimasaken, kan vi stille spørsmålet: Hva gir Grunnloven oss rett til å kreve av vår egen regjering?

I mai i år ble Grunnloven § 110b til en forsterket § 112. Debatten om hvorvidt Grunnlovens klima- og miljøbestemmelse medfører en aktivitetsplikt for staten er dermed over. Det følger nå klart av bestemmelsen at staten «skal iverksette tiltak» for å sikre vår og fremtidige generasjoners rett til et levelig klima og miljø. Dette betyr at klima- og miljøhensyn er pliktige hensyn i alle sektorer.

Les videre

Blogg: Elefantene i det statlige aksjerommet

Av Beate Sjåfjell, professor dr. juris, Det juridiske fakultet, Universitet i Oslo og styreleder for Concerned Scientists Norway

Stortingsmeldingen «Et mangfoldig og verdiskapende eierskap», den såkalte eierskapsmeldingen, signaliserer en fundamental gjennomtenkning av statens rolle som aksjonær. Tom Colbjørnsen setter i DN 11. august fingeren på et viktig punkt som kan forbedres: skillet mellom styret og daglig leder. Et større problem er imidlertid at Regjeringen ikke tar tilstrekkelig tak i statens dobbeltrolle som aksjonær og stat.

I meldingen er man fornøyd med «det klare skillet mellom statens rolle som eier og øvrige roller». Som meldingen selv er inne på er imidlertid et absolutt skille mellom staten som aksjonær og statens øvrige roller umulig. Vil man ut av dobbeltrollen må man selge alle aksjer eller avprivatisere selskaper. Staten vil imidlertid i overskuelig fremtid fortsette å være en betydelig aksjonær. Da må man ta tak i den innebygde konflikt mellom statens ønske om å ha en tilbaketrukket rolle som aksjonær og å være en ansvarlig aksjonær. 

Les videre

Blogg: På ramme alvor

Concerned Scientists Norway starter idag en ny bloggserie der medlemmer av CSN skriver om viktige temaer relatert til klima og miljø.

I stedet for å se den globale oppvarmingen som et språklig innramningsproblem må vi ta en ærlig kamp om sannheten.

Andreas Ytterstad er førsteamanuensis ved Institutt for journalistikk og mediefag ved HiOA, og nestleder i Concerned Scientists Norway

Hva gjør vi når kunnskapen om den reelt eksisterende globale oppvarmingen ikke fører til at utslippene går ned? Jo, sier stadig flere, da må vi finne nye måter å språklig ramme inn den globale oppvarmingen på. George Lakoffs artikkel «Why it matters how we frame the environment» har lenge vært den suverent mest leste artikkelen i tidsskriftet Environmental Communication. Så sent som forrige uke hadde the Guardian oppslag om at «framing» måtte til, om vi skal få den globale oppvarmingen til å gå fra «et vitenskapelig til et sosialt faktum».  Budskapet er: for å få med oss folk flest må vi snakke om klimaalvoret på én måte til bedehusene på Sørlandet, en annen måte til oljearbeideren i Harstad.

Som medie- og kommunikasjonsforsker kunne jeg kanskje latt meg glede over at ett av «våre» begreper – framing – så til de grader synes å bre om seg. Og la det også være sagt, jeg er ikke uenig i at vi trenger å finne nye måter å kommunisere alvoret ved den globale oppvarmingen på. Klimapanelets siste rapporter, og Bård Lahns ypperlige bok Klimaspillet, har medvirket til å sette klimarettferdighet på dagsorden. Jeg skrev selv en bok i fjor som tar til orde for nye klimajobber, som bro mellom et fossilt og et fornybart Norge. 

Som representant for Concerned Scientists Norway har jeg dessuten vært dypt involvert i å bygge en folkelig klimabevegelse i Norge. Det kan man ikke være uten å være tolerant ovenfor forskjellige tolkningsrammer. 

Likevel mener jeg nå det er viktig å si at den globale oppvarmingen IKKE bør ses på som et språklig innramningsproblem. Jeg har nettopp fått en artikkel publisert i Environmental Communication som går nokså hardt ut mot det forskningsparadigmet som har gjort «framing» populært. Hos ekspertene på feltet, de som definerer hva en ramme er og skal være, finner vi nemlig tre problematiske forutsetninger. 

Antroposentrisk

For det første er rammeforståelsen av den globale oppvarmingen antroposentrisk, eller menneskesentrert. Kommunikasjonsstrategiene skal tilpasses til hva mennesker liker å høre. Frank Luntz, republikanernes spin doctor i USA, var blant de første som benyttet seg av rammeforskningens innsikter. Basert på spørreundersøkelser som viste at folk flest fikk mer behagelige assosiasjoner til «klimaendringer» enn til «global oppvarming», instruerte han partiet om å bruke det første begrepet. 

Rammeforståelsen flytter oppmerksomheten vekk fra språkets referent, hva det faktisk handler om, til folk flest sine «kognitive skjemaer». Journalister gjør selvsagt dette hele tiden. Ole Mathismoens glimrende reportasje om norske fuglefjell spilte både på nasjonalarven vår (Lundefuglen) og på identifikasjon med barn. Men journalister er fremdeles også, stort sett, realister. Det må finnes «en ytre forankring for journalistikkens budskap og beskrivelser”, står det i innføringsboka for journalistiske metoder. Det budet følger heldigvis Mathismoen. Årsaken til at både fugler og barn har grunn til å være bekymret er at «oljen vi selger brennes, og drivhuseffekten øker.» 

Det fins reelle, kausale krefter her i verden som opererer enten vi liker det eller ikke.  Global oppvarming er den mest presise beskrivelsen av hva som skjer nå, ikke klimaendringer. Og selv om «innrammingen» av debatten om Sverdrupfeltet i mediene og på Stortinget handler om elektrifisering, forblir det sant at «oljen vi selger brennes og øker drivhuseffekten». 

Strategisk tilnærming til sannhet

Min andre kritikk av rammeforskere (og ikke så få av våre politikere og kommentatorer) er at de er for forsiktige med å snakke om sannhet. Ta Øyvind Ihlens ypperlige bok Petroleumsparadiset. Som en av Norges fremste autoriteter på strategisk kommunikasjon plukker han norsk oljeindustris versjon av «bærekraftig utvikling» fra hverandre. Skjønt ikke helt. Statoils operasjonalisering av bærekraftighet, skriver Ihlen, «til minimering av skadevirkninger, må ses i kontrast til for eksempel leksikondefinisjoner som knytter begrepet opp mot ikke å forårsake miljøødeleggelser.» 

Ihlens ordvalg er for meg et symptom på rammeforskningens aversjon mot å snakke om rett og galt. Leksikondefinisjoner skal ikke være en form for strategisk kommunikasjon eller språklig innramning. De skal prøve å si noe sant. 

Av og til må vi kalle en ramme for en spade. Tenker vi ramme, tenker vi innpakning. Men med spade mener vi substans. Statoils definisjon av bærekraftig utvikling er ikke bare annerledes fra det som står i leksikon. Den er, i hvert fall hvis den gir seg ut for å snakke om den globale oppvarmingen, rett og slett usann. Det hjelper ikke å gjør utvinningen av fossilt brennstoff mer ressurseffektiv. Vi må bort fra fossilt brennstoff, og vi må gjøre det raskt, for å at utslippskurvene skal gå ned i tide. 

Latent og ny mening

Innenfor forskernes rammeparadigme defineres rammer som noe som skal være fremtredende, enten i våre tekster eller i vår kultur. Rammeforskere er mer opptatt av åpenbar og manifest mening, enn av latent og ny mening. Eller de er opptatt av hvordan ny mening tilpasses «gamle» rammer. Bernt Aardal har i sin forskning analysert klima og miljødebattene inn i en slik «gammel» ramme fra 70-tallet, konflikten mellom vekst og vern. Men i 2009 oppdaget han en ny gruppe «klimabekymrede» velgere, som ikke passet inn i denne etablerte rammen. De fantes, skrev han, langt inn i både Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiets velgergrupper. Klimabarometeret nylig viser at denne gruppen vokser. Klima er nå den 3. viktigste saken hos Aps velgere, og mange har latt seg overraske over at partiets påtroppende leder Jonas Gahr Støre, sier klimaspørsmålet må ligge til grunn for alt annet. 

Jeg liker litt radikale og overraskende meninger som ikke er ferdig innrammet enda. I kronikken «tale ved graven» for norsk klimapolitikk, (15.10.2010) skrev Aftenpostens økonomiredaktør Ola Storeng at «Klimautfordringen er nå så stor at den krever en revolusjon.» 

Hvis jeg skulle fulgt rammeforskningens definisjoner, kunne jeg ikke ha kalt dette for den globale oppvarmingens «revolusjonsramme», fordi en slik ramme ikke er spesielt fremtredende i vår kultur, enda. Men det er også grunnen til at jeg har valgt å legge rammeforståelsen av klimaproblemet bak meg.

Den globale oppvarmingen er et problem som må tas på ramme alvor. Vi er nødt til å produsere ny mening, og folkelig kraft som kan omstille Norge nedenfra, lenge før forskere, journalister og politikere klarer å plassere oss inn i sine vante rammer. Bak radaren på de manifeste rammene, dannes nå folkelige allianser i Norge der kristne og arbeidere snakker mer og mer av det samme språket, fordi virkeligheten presser seg på. 

Les mer om dette temaet i Ytterstads artikkel Framing Global Warming: Is That Really the Question? A Realist, Gramscian Critique of the Framing Paradigm in Media and Communication Research

Hvor var Statoil-styret?

Klimabestemor Bente Bakke etterlyste Statoil-styret på generalforsamlingen. Men Statoil-styret har verken plikt til å møte eller lytte til debattene som rulles opp der.

– Og hva med deg, Svein Rennemo, vi ser jo aldri deg. Du går jo i ett med tapetet, nå må du komme fram i offentligheten? Hvor er Børge Brende, min tidligere partifelle i Høyre og sterkt miljøengasjert? Hvorfor er ikke han her?, spurte Bente Bakke, som tidligere har vært stortingsrepresentant for Høyre og nå er i Miljøpartiet De Grønne.

Les Statoils svar i Aftenbladet.

36 organisasjoner ber Jens trekke Statoil ut av tjæresand

Tjæresand i Alberta (Wikimedia Commons)

Tjæresand i Alberta (Wikimedia Commons)

Onsdag får statsminister Jens Stoltenberg brev fra 36 norske organisasjoner som ber regjeringen instruere Statoils styre til å trekke selskapet ut av canadisk tjæresandutvinning. Blant underskriverne finnes en samlet miljøbevegelse, ungdomspartier som AUF og Unge Venstre, fagorganisasjoner som Unio og hjelpeorganisasjoner som Kirkens Nødhjelp.

Gjennom Statoils engasjement i Canada blir det norske folk gjort indirekte medansvarlig for virksomhet som verken er forenlig med norsk eierskapspolitikk, norsk urfolkspolitikk eller norske klimamål, skriver organisasjonene i brevet til Stoltenberg.

Les videre

Havvind er framtidsretta

tu_logo_228x70– Det er ingen grunn til at Statoil skal investere i oljesandutvikling i Canada, eller oljefelt i Nigeria, medan ei satsing på havvind vert avblåst på grunn av ein manglande marknad innanlands. Med litt framsyn ser ein at kunnskap som utviklast langs Norskekysten på eit tidspunkt kan bli svært nyttig i utlandet. Havvind ligg til dømes svært høgt oppe på agendane i land som Kina, Japan, Sør-Korea eller USA, i tillegg til dei som satsar langs Nordsjøen her i Europa.

Dette skriver Marius Korsnes, stipendiat ved NTNU, i en artikkel i Teknisk Ukeblad.

Les hele artikkelen på forskning.no.

Invitasjon til medlemsmøte fredag 19. april

Kjære CSN-medlemmer!

Vi vil med dette invitere dere til et medlemsmøte fredag 19. april kl. 12-13 på rom 405 i 4.etg. i St Olavs gate 23, Institutt for privatrett, Det juridiske fakultet ved UiO.

Temaet vil være Anne Karin Sæthers bokprosjekt om oljens makt i norsk klimapolitikk.

Anne Karin vil innlede til diskusjon om bokprosjektet og spesielt følgende temaer:

  • Hvor stor makt har «det oljeindustrielle kompleks» i Norge?
  • Kan norske politikere takke nei til oljepengene?
  • Er Norge i større grad et oljeland enn en klimanasjon?

Les videre

Borten Moes uholdbare oljepåstander

I et innlegg i Dagens Næringsliv 9. april imøtegår CSN’s styreleder Beate Sjåfjell påstandene Ola Borten Moe fremsatte i Aftenposten 3. april.

Her følger Sjåfjells innlegg i sin helhet:


Norge har en unik mulighet som globalt viktig finansiell aktør til å styre verden i fornybar retning. Et lite skritt i riktig retning ville være at Staten som majoritetsaksjonær sørget for at Statoil holdt seg unna sårbare naturområder i nord.

I stedet er Borten Moe med på Statoils oljekampanje med uholdbare argumenter for oljeutvinning stadig lenger nord. På Senterpartiets landsmøte til helgen skal partiets første nestleder Borten Moe holde foredrag om «ressursforvaltning i pakt med naturen».

Les videre

– Game over for klimaet

Hvis Canada  og Statoil  bare fortsetter å utvinne olje fra tjæresand, uten at vi gjør noe, betyr det slutten for klimaet. Konsekvensene blir drastiske.

Dette skriver James E. Hansen, professor ved Columbia University og Columbias Earth Institute og en av verdens fremste klimaforskere.

I et innlegg i Aftenbladet oppfordrer Hansen statsminister Jens Stoltenberg om å benytte sin makt som eier av mer enn to tredeler av aksjene i Statoil, på vegne av det norske folk, til å avslutte Norges deltakelse i denne farlige, skitne og destruktive virksomheten.

Les hele innlegget på aftenbladet.no.