CSN-konferanse mars 2017

Omlegging av Norge til bærekraftig nullutslippssamfunn:
Hvordan fikk vi det til?

En fremtidsrettet heldagskonferanse i regi av Concerned Scientists Norway
Oslo, 14. mars 2017

Sted: Møterommet «Kjerka», Domus Media, Karl Johans gt. 47, Oslo

Planetens tålegrenser og behovet for omstilling

Planetens tålegrenser bestemmer hva som er et trygt handlingsrom for menneskeheten uavhengig av hva som antas å være politisk eller økonomisk realistisk til enhver tid. På tross av medieoppmerksomhet er kunnskapsnivået lavt om hvordan pågående klimaendringer påvirker samfunnet og vårt felles livsgrunnlag. Beslutningstakere tar dermed lite hensyn til forskernes alvorlige budskap om klimautviklingen, og ser ut til i liten grad å benytte forskningsbaserte tiltak. Concerned Scientists Norway (CSN, cs-n.org/) ønsker å arrangere en konferanse med forskere fra ulike disipliner som forskningsbasert og konkret identifiserer hva som er nødvendig å gjøre og hvordan det skal gjøres. Fokuset vårt er hva som må skje i perioden frem til 2020.

Fremtidsscenario-tilbakeblikk

Konferansen finner sted i 2017, hvor vi vet at vi har kort tid igjen for å omstille til bærekraftig nullutslippssamfunn. Mye må skje innen 2020, for å kunne oppnå målene som vi internasjonalt har sluttet oss til. Vi begynner med hvor vi står i 2017, og med det som utgangspunkt vil vi til vår hovedbolk invitere til bidrag som ser tilbake fra for eksempel 2030 eller 2050 og forteller hvilke nødvendige grep som ble tatt i perioden 2017-2020. Disse grepene er det som gjorde at vi i fremtiden fikk det samfunnet vi ønsker oss.

Utgangspunktet i nåtid

FNs klimapanel fastslår med høy grad av vitenskapelig sikkerhet at den globale temperaturøkningen i all hovedsak skyldes menneskelig aktivitet. Konsentrasjonen av CO2 har økt fra et førindustrielt, stabilt nivå omkring 280 ppm til 400 ppm, og vil fortsette å øke. Oppvarming og havforsuringen skjer i et tempo som savner sidestykke de siste 800 000 år. Klimaendringer har hatt konsekvenser for natur og samfunn over hele verden de siste tiårene. I 2015 hadde den globale gjennomsnittstemperaturen steget med én grad. Havet har blitt varmere, stiger og er blitt surere. Og den globale temperaturen vil fortsette å stige. For hvert år som går avtar atmosfærens restkapasitet for drivhusgasser dersom vi skal unngå farlige klimaendringer. Økningen av CO2 i atmosfæren går stadig raskere. Dette skyldes trolig også at økosystemenes evne til CO2-opptak er i ferd med å reduseres. Vi ser i dag tilbakekoblingseffekter som øker utslipp og farten i klimaendringene.

Vi overskrider hvert år det nivå av ressurser som trygt kan brukes innenfor planetens tålegrenser. Overforbruket gir store naturødeleggelser som øker vår sårbarhet for klimaendringer. WWFs Living Planet Report viser at verdens bestander av pattedyr, fugler og fisk er halvert de siste 40 år. Miljøforurensning og arealbruksendringer er sammen med klimaendringer årsaken til denne utviklingen. Verdens økosystemer er i kraftig endring, både ved høyere temperaturer, endrede nedbørsforhold, mer ekstremvær, og tap av artsmangfold som har store effekter på både natur og samfunn.

Konferansen

Konferansen vil ha hovedvekt på rettslige, sosiale og politiske muligheter for omstilling, og hvordan disse skal realiseres. Konferansen vil ha fire sesjoner, hvor sesjon 3 er hovedbolken. Vi inviterer til bidrag for de tre første sesjonene, med hovedvekt på sesjon 3, og forslag til paneldebattdeltakere til sesjon 4.

Sesjon 1: Hvor står vi i 2017?

Vi starter med et keynote-foredrag av professor Sarah Cornell, Stockholm Resilience Centre, om planetens tålegrenser, og Bjørn Hallvard Samset fra Cicero om utvikling og status på norske klimautslipp. Sesjonen avsluttes med et innlegg som kort presenterer hva som er gjort (eller ikke gjort) når det gjelder den nødvendige omleggingen.

Sesjon 2: Hvorfor har det ikke skjedd nok?

Innleggene i denne sesjonen vil presentere kunnskap om hva som er barrierene for nødvendig omlegging, og hvilke faktorer som skaper endring.

Sesjon 3: Hva må gjøres nå (2017-2020)?

Dette er hovedsesjonen hvor vi vi legger opp til dialog mellom forskere og beslutningstakere. Vi inviterer til forskningsbaserte bidrag om hva som konkret må gjøres for å oppnå bærekraft i Norge. Bidragene kan svært gjerne ta et fremtidsscenario-tilbakeblikk: skriv fra 2030 eller 2050, og fortell hvilke grep som ble gjort i 2017-2020 for oppnå bærekraft på ditt område! Bidragene kan ta for seg forskjellige samfunnsområder, inkludert (men ikke begrenset til): landbruk og naturforvaltning, olje- og gassindustrien, forvaltning av norske hav og fjorder, transportsektoren, samt næringsliv og finans, og samfunnsplanlegging for øvrig.

Sesjon 4: Paneldebatt

Vi innleder til paneldebatt med et åpningsinnlegg hvor vi trekker tråden fra sesjon 1 om planetens tålegrenser, og oppsummerer hovedkonklusjoner fra sesjon 3.

Paneldebatten ledes av Hege Ulstein fra Dagsavisen. Panelet vil bestå av Torhild Aarbergsbotten (H), Marianne Marthinsen (Ap), Kari Elisabeth Kaski (SV), Rasmus Hansson (MDG),  Anne Beathe Kristiansen Tvinnereim (Sp), Terje Breivik (V), Rigmor Andersen Eide (Krf)

Kontaktinformasjon

Styret i Concerned Scientists Norway
v/styreleder Beate Sjåfjell
E-post: b.k.sjafjell@nulljus.uio.no

Påmelding: Fyll inn dette skjemaet for å melde deg på konferansen allerede nå!

Kunnskap, bekymring og engasjement

Besteforeldrenes Klimaaksjon har gjort et portrettintervju med Gunnar Kvåle, som er medlem både der og i CSN. Vi gjengir her intervjuet i sin helhet, med takk til Besteforeldreaksjonen.

besteforeldre knyttneve

I KAMPHUMØR FOR FORANDRING. Besteforeldreaksjonister på Torgallmenningen i Bergen. Gunnar Kvåle til venstre.

Gunnar Kvåle bor i Os sør for Bergen, og står omtrent så langt fra kommunens landskjente FrP-ordfører og hans parti som det går an å komme. Det betyr ikke så mye her lokalt, men at vi har et regjeringsparti som fortsatt ikke aksepterer klimakunnskapen er jo borti veggene, sier den pensjonerte professoren i internasjonal helse. Men han er heller ikke særlig imponert over de andre store partiene. Både Solberg og Støre har forstått hva som bør sies om vår tids største utfordring etcetera. Men de har ikke tatt innover seg det virkelige klimaalvoret, mener han. Så langt er pratet om et grønt skifte nettopp dét – mest prat.

Les videre

Blogg: Akademikere må respektere grunnleggende prinsipper for vitenskapelig virksomhet

Av Gunnar Kvåle, professor emeritus, Universitetet i Bergen, og Peter M. Haugan, professor, Geofysisk institutt, Universitetet i Bergen.

Benn Folkvord, professor ved Handelshøgskolen UiS, karakteriserer som et hovedproblem at Hans Borge har «brutt en av de mest fundamentale regler: Han har vært uenig med flertallet» (Aftenbladet 1.12.14). Nei, dette er ingen «fundamental» regel innen akademia. Problemet er at Borge som fagperson opptrer i strid med grunnleggende krav til akademisk virksomhet.  Les videre

Climate change — and the missing voices of future generations

The Assembly of Delegates of PEN International, meeting at its 80th World Congress in Bishkek, Kyrgyzstan 29 September- 2 October 2014

Recognizing the PEN charter, which states that that literature knows no frontiers and must remain common currency among people in spite of political or international upheavals, and recognizing that society has traditionally regarded its writers as beacons warning against all sorts of dangers and risks;

Reiterating also Article 7 of the PEN International Bled Manifesto which calls for the respect of the environment in order to create sustainable conditions for peace;

PEN International urges the global leaders to pay special attention to the risks posed by climate change. PEN also urges global leaders to pay special attention to risks posed by climate change, and also to writers and others advocating against activities harmful to the climate, who risk being oppressed by governments or corporates with vested interests.

Les videre

Blogg: Stoltenbergs svik

Av Arne Johan Vetlesen, prof. i filosofi, UiO

Stadig mer tyder på at vi er inne i det siste århundret med levelige forhold for mennesket på kloden. Hvis klimaforskerne har rett, ligger vi an til en temperaturøkning på 3,8 grader eller mer innen 2100. Da vil mange økosystemer vi mennesker er avhengige av være så ødelagt at vår eksistens er truet.

Slik lyder de ferskeste klimaundersøkelsene. Men så, 17. september, kom rapporten ”The New Climate Economy” fra FN-kommisjonen Jens Stoltenberg har vært medlem av. Hovedbudskapet er: Uavhengig av inntektsnivå og levestandard har alle land mulighet for fortsatt økonomisk vekst, samtidig som vi kan redusere risikoen for klimaendringer. Målene vil ikke nås av seg selv, men bare hvis vi faser ut subsidiering av fossile energikilder og innfører stabile og forutsigbare karbonpriser.

Les videre

Blogg: New York, New York!

Av Andreas Ytterstad, nestleder i Concerned Scientists Norway, førsteamanuensis på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), og en av initiativtagerne bak Broen til framtiden. Denne teksten sto på trykk i Klassekampen 25.09.2014, og er basert på en tale som ble holdt på Eidsvoll plass 21.09.2014 under arrangementet People’s Climate March.

Mellom 300.000 og 400.000 gikk i gatene i New York sist søndag, for å kreve klimahandling nå fra verdenslederne. New York har plutselig blitt mulighetenes by på ny. Den 21. september 2014 startet en positiv global sirkel – edruelig nok uten tro på at det kommer noen handling fra verdenslederne.

New York var bare oppvarmingen, sa aktivist Bill McKibben – det blir enda større global mobilisering frem mot Paris-toppmøtet i november 2015.En av arrangørene for de globale protestene er organisasjonen Avaaz, som har samlet over to millioner underskrifter for 100 prosent ren energi innen 2050.

Foto: Karianne Andersen

Demonstranter på Eidsvoll plass 21.september minner oss på at det ikke finnes noen «Planet B».

Les videre

Blogg: Pose og sekk-nasjonen

Av Dag O. Hessen, Professor dr. philos, Biologisk institutt, Universitetet i Oslo

Norges hell tar visstnok aldri slutt. Vi er nasjonenes fetter Anton som alltid finner ressursene når vi trenger det, og flyter som en kork på et opprørt verdenshav. Nå sist viser det seg at selv om verdens klimautsikter er dystre og de globale utslippene økte raskere enn noensinne, så er det én ting Norge kan gjøre; vi kan holde «gassen i bånn» for maksimal olje- og gassproduksjon. Paradoksets forklaring er at dette går til erstatning av kull, og simsalabim så går regnestykket opp i Norges favør – igjen.

Ganske mange fattet håp da Jonas Gahr Støre i sin etter hvert berømte tale til AUF ga signaler som bare kunne oppfattes som at nå var også Arbeiderpartiet klar til å tenke nytt om denne politikken, at også Norge måtte være innstilt på at noen av våre fossile reserver måtte bli liggende. Så skjedde det forunderlige at Støre nærmest måtte stå skolerett for ”å ha skapt uklarheter”, og det var FrPs linje om full gass som var ansvarlig politikk.

Les videre

Blogg: Etterlysning: Lederskap og visjoner!

Global oppvarming er en realitet. Konsekvensene er merkbare, også i Norge. Resultatene fra årets Klimabarometer viser at vi forstår alvoret. Klimaendringer er noe som angår oss alle, også i Norge. IPCCs tredje delrapport konkluderer med at det fortsatt er mulig å begrense oppvarmingen til 2oC – hvis vi handler nå. IPCC og Norges befolkning har derfor samme budskap til regjerningen: Vi trenger lederskap og visjoner! 

Av Uta Gjertsen, styremedlem i Concerned Scientists Norway

I følge IPCCs siste delrapport har globale CO2 utslipp økt med 90 % siden 1970. Noen land, som for eksempel Norge, har stabilisert sine utslipp på et høyt nivå. Samtidig har utslippene økt markant andre steder i verden, særlig i land med høy økonomisk vekst.  En økende andel utslipp fra disse landene er knyttet til produksjon av varer som eksporteres til rike land. Norge kommer sannsynligvis dårligere ut om man setter opp regnestykket slik at dette inkluderes. Ved hjelp av over 1000 fremtidsscenarier har IPCC spent ut mulighetsrommet for fremtiden. Budskapet er tydelig: Skal vi klare 2oC-målet, må utslipp toppe seg rundt 2030 og deretter avta drastisk. Dette er bare mulig med et uhyre omfattende og forpliktende globalt samarbeid, på et nivå verden aldri har sett før. Kraftsektoren har en nøkkelrolle. På verdensbasis er over 40 % av klimagassutslippene knyttet til produksjon av elektrisitet. Tall fra det internasjonale energibyrået IEA viser at hele 70 % av elektrisitetsproduksjon var fossil i 2012. I IPCCs scenarier må produksjon av ikke-fossil elektrisitet derfor øke 3-4 ganger innen 2050 skal vi begrense oppvarmingen. 

Foreløpig går det for sakte med utbygging av fornybar elektrisitet, bare litt over halvparten av ny el-produksjon i verden var fornybar i 2012. I India, for eksempel, øker etterspørselen etter elektrisitet kraftig. Resultatet er at andelen fornybar produksjon blir kraftig redusert. Mens vannkraft utgjorde 44 % av produksjonen i 1970, utgjør den bare 17.5 % i dag i følge en artikkel mai 2014-utgaven av Power Today Magazine. Dette kommer heller ikke til å endre seg de neste årene. India planlegger å bygge ut 88 500 MW i årene 2012-2017. Av dette skal omtrent 12 000 MW være vannkraft, og 5000 MW kjernekraft, resten er ny fossil produksjon. 

I Norge er situasjonen en helt annen. Vi er selvforsynte med fornybar energi. Når våre utslipp likevel ligger på samme nivå som ellers i EU skyldes det andre faktorer, særlig trafikk og produksjon av olje og gass. I dag er utslipp fra veitrafikk nesten 30 % høyere enn i 1990! Med klimaforliket i 2008 satte Norge seg et nasjonalt mål: I 2020 skal de innenlandske utslippene ikke overstige 45-47 millioner ton CO2 ekvivalenter. Sammenlignet med IPCCs anbefalinger er dette ikke ambisiøst. Likevel lå utslippene i 2013 mellom 6 og 8 millioner tonn over dette målet.  Samtidig svarer flere og flere av oss at vi opplever konsekvenser av klimaendringer i Norge. Mange av oss tror at vi i årene frem mot 2020 vil oppleve mer ras, flom og storm. 

Regjeringen ønsker å forsterke klimaforliket. Det er bra, og det måles i reduserte utslipp. Det er ikke antall solgte elbiler, eller midler til kollektivtrafikk som teller, heller ikke midler til forskning og innovasjon. Norges befolkning gir regjeringen et tydelig oppdrag: Regjeringen må legge til rette for utbygging av mer fornybar energi, og regjeringen må sørge for mer investering i ny, klimavennlig teknologi. For omtrent 100 år siden gjorde Norge nettopp dette. Vi skapte en formidabel vekst med fornybar energi. Vi vet at det er mulig, vi har bare glemt hvordan vi gjør det. Det krever lederskap og visjoner. Vi hadde ambisjoner for 100 år siden. Det må være mulig å ha i dag også. Det er uendelig mye viktigere nå. Vi kunne ha mye å bidra med på veien til en fornybar fremtid. 

Blogg: På ramme alvor

Concerned Scientists Norway starter idag en ny bloggserie der medlemmer av CSN skriver om viktige temaer relatert til klima og miljø.

I stedet for å se den globale oppvarmingen som et språklig innramningsproblem må vi ta en ærlig kamp om sannheten.

Andreas Ytterstad er førsteamanuensis ved Institutt for journalistikk og mediefag ved HiOA, og nestleder i Concerned Scientists Norway

Hva gjør vi når kunnskapen om den reelt eksisterende globale oppvarmingen ikke fører til at utslippene går ned? Jo, sier stadig flere, da må vi finne nye måter å språklig ramme inn den globale oppvarmingen på. George Lakoffs artikkel «Why it matters how we frame the environment» har lenge vært den suverent mest leste artikkelen i tidsskriftet Environmental Communication. Så sent som forrige uke hadde the Guardian oppslag om at «framing» måtte til, om vi skal få den globale oppvarmingen til å gå fra «et vitenskapelig til et sosialt faktum».  Budskapet er: for å få med oss folk flest må vi snakke om klimaalvoret på én måte til bedehusene på Sørlandet, en annen måte til oljearbeideren i Harstad.

Som medie- og kommunikasjonsforsker kunne jeg kanskje latt meg glede over at ett av «våre» begreper – framing – så til de grader synes å bre om seg. Og la det også være sagt, jeg er ikke uenig i at vi trenger å finne nye måter å kommunisere alvoret ved den globale oppvarmingen på. Klimapanelets siste rapporter, og Bård Lahns ypperlige bok Klimaspillet, har medvirket til å sette klimarettferdighet på dagsorden. Jeg skrev selv en bok i fjor som tar til orde for nye klimajobber, som bro mellom et fossilt og et fornybart Norge. 

Som representant for Concerned Scientists Norway har jeg dessuten vært dypt involvert i å bygge en folkelig klimabevegelse i Norge. Det kan man ikke være uten å være tolerant ovenfor forskjellige tolkningsrammer. 

Likevel mener jeg nå det er viktig å si at den globale oppvarmingen IKKE bør ses på som et språklig innramningsproblem. Jeg har nettopp fått en artikkel publisert i Environmental Communication som går nokså hardt ut mot det forskningsparadigmet som har gjort «framing» populært. Hos ekspertene på feltet, de som definerer hva en ramme er og skal være, finner vi nemlig tre problematiske forutsetninger. 

Antroposentrisk

For det første er rammeforståelsen av den globale oppvarmingen antroposentrisk, eller menneskesentrert. Kommunikasjonsstrategiene skal tilpasses til hva mennesker liker å høre. Frank Luntz, republikanernes spin doctor i USA, var blant de første som benyttet seg av rammeforskningens innsikter. Basert på spørreundersøkelser som viste at folk flest fikk mer behagelige assosiasjoner til «klimaendringer» enn til «global oppvarming», instruerte han partiet om å bruke det første begrepet. 

Rammeforståelsen flytter oppmerksomheten vekk fra språkets referent, hva det faktisk handler om, til folk flest sine «kognitive skjemaer». Journalister gjør selvsagt dette hele tiden. Ole Mathismoens glimrende reportasje om norske fuglefjell spilte både på nasjonalarven vår (Lundefuglen) og på identifikasjon med barn. Men journalister er fremdeles også, stort sett, realister. Det må finnes «en ytre forankring for journalistikkens budskap og beskrivelser”, står det i innføringsboka for journalistiske metoder. Det budet følger heldigvis Mathismoen. Årsaken til at både fugler og barn har grunn til å være bekymret er at «oljen vi selger brennes, og drivhuseffekten øker.» 

Det fins reelle, kausale krefter her i verden som opererer enten vi liker det eller ikke.  Global oppvarming er den mest presise beskrivelsen av hva som skjer nå, ikke klimaendringer. Og selv om «innrammingen» av debatten om Sverdrupfeltet i mediene og på Stortinget handler om elektrifisering, forblir det sant at «oljen vi selger brennes og øker drivhuseffekten». 

Strategisk tilnærming til sannhet

Min andre kritikk av rammeforskere (og ikke så få av våre politikere og kommentatorer) er at de er for forsiktige med å snakke om sannhet. Ta Øyvind Ihlens ypperlige bok Petroleumsparadiset. Som en av Norges fremste autoriteter på strategisk kommunikasjon plukker han norsk oljeindustris versjon av «bærekraftig utvikling» fra hverandre. Skjønt ikke helt. Statoils operasjonalisering av bærekraftighet, skriver Ihlen, «til minimering av skadevirkninger, må ses i kontrast til for eksempel leksikondefinisjoner som knytter begrepet opp mot ikke å forårsake miljøødeleggelser.» 

Ihlens ordvalg er for meg et symptom på rammeforskningens aversjon mot å snakke om rett og galt. Leksikondefinisjoner skal ikke være en form for strategisk kommunikasjon eller språklig innramning. De skal prøve å si noe sant. 

Av og til må vi kalle en ramme for en spade. Tenker vi ramme, tenker vi innpakning. Men med spade mener vi substans. Statoils definisjon av bærekraftig utvikling er ikke bare annerledes fra det som står i leksikon. Den er, i hvert fall hvis den gir seg ut for å snakke om den globale oppvarmingen, rett og slett usann. Det hjelper ikke å gjør utvinningen av fossilt brennstoff mer ressurseffektiv. Vi må bort fra fossilt brennstoff, og vi må gjøre det raskt, for å at utslippskurvene skal gå ned i tide. 

Latent og ny mening

Innenfor forskernes rammeparadigme defineres rammer som noe som skal være fremtredende, enten i våre tekster eller i vår kultur. Rammeforskere er mer opptatt av åpenbar og manifest mening, enn av latent og ny mening. Eller de er opptatt av hvordan ny mening tilpasses «gamle» rammer. Bernt Aardal har i sin forskning analysert klima og miljødebattene inn i en slik «gammel» ramme fra 70-tallet, konflikten mellom vekst og vern. Men i 2009 oppdaget han en ny gruppe «klimabekymrede» velgere, som ikke passet inn i denne etablerte rammen. De fantes, skrev han, langt inn i både Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiets velgergrupper. Klimabarometeret nylig viser at denne gruppen vokser. Klima er nå den 3. viktigste saken hos Aps velgere, og mange har latt seg overraske over at partiets påtroppende leder Jonas Gahr Støre, sier klimaspørsmålet må ligge til grunn for alt annet. 

Jeg liker litt radikale og overraskende meninger som ikke er ferdig innrammet enda. I kronikken «tale ved graven» for norsk klimapolitikk, (15.10.2010) skrev Aftenpostens økonomiredaktør Ola Storeng at «Klimautfordringen er nå så stor at den krever en revolusjon.» 

Hvis jeg skulle fulgt rammeforskningens definisjoner, kunne jeg ikke ha kalt dette for den globale oppvarmingens «revolusjonsramme», fordi en slik ramme ikke er spesielt fremtredende i vår kultur, enda. Men det er også grunnen til at jeg har valgt å legge rammeforståelsen av klimaproblemet bak meg.

Den globale oppvarmingen er et problem som må tas på ramme alvor. Vi er nødt til å produsere ny mening, og folkelig kraft som kan omstille Norge nedenfra, lenge før forskere, journalister og politikere klarer å plassere oss inn i sine vante rammer. Bak radaren på de manifeste rammene, dannes nå folkelige allianser i Norge der kristne og arbeidere snakker mer og mer av det samme språket, fordi virkeligheten presser seg på. 

Les mer om dette temaet i Ytterstads artikkel Framing Global Warming: Is That Really the Question? A Realist, Gramscian Critique of the Framing Paradigm in Media and Communication Research