Blogg: Pose og sekk-nasjonen

Skrevet 25. september 2014

Av Dag O. Hessen, Professor dr. philos, Biologisk institutt, Universitetet i Oslo

Norges hell tar visstnok aldri slutt. Vi er nasjonenes fetter Anton som alltid finner ressursene når vi trenger det, og flyter som en kork på et opprørt verdenshav. Nå sist viser det seg at selv om verdens klimautsikter er dystre og de globale utslippene økte raskere enn noensinne, så er det én ting Norge kan gjøre; vi kan holde «gassen i bånn» for maksimal olje- og gassproduksjon. Paradoksets forklaring er at dette går til erstatning av kull, og simsalabim så går regnestykket opp i Norges favør – igjen.

Ganske mange fattet håp da Jonas Gahr Støre i sin etter hvert berømte tale til AUF ga signaler som bare kunne oppfattes som at nå var også Arbeiderpartiet klar til å tenke nytt om denne politikken, at også Norge måtte være innstilt på at noen av våre fossile reserver måtte bli liggende. Så skjedde det forunderlige at Støre nærmest måtte stå skolerett for ”å ha skapt uklarheter”, og det var FrPs linje om full gass som var ansvarlig politikk.

Dette er 1 – 0 til Tord Lien, men han var ikke alene. Det var full støtte fra Høyre og også LO, som i perioder hadde uttrykt bekymring for miljøet, markerte nå solid avstand fra Støres kjetterske tanker. I en underlig seanse ser vi Støre med et stivt smil og Gerd Kristiansen som bokstavelig talt omfavner oljebransjen ikledd verneutstyr på en borerigg. Statoil var plutselig løsningen, ikke problemet. Erna Solberg og Trine Sundtoft snakker varmt om viktigheten av å løse klimaproblemet og om ”omstilling” (men hvilken? Og når?), det skal bare ikke koste noe. Norge som nasjon skal ikke foreta seg annet enn å fortsette stø kurs på høygir, og norske innbyggere skal definitivt ikke behøve å føle sitt forbruksmønster truet.

Støre viste også vilje til nye tanker da ”kullutvalget” ble nedsatt for å vurdere Oljefondets fossile investeringer, men også her har finansminister Jensen og miljøminister Sundtoft – sistnevnte fra klimamøtet i New York – tatt avstand fra å legge denne type føringer på Oljefondet. Solbergs medisin er, i likhet med Stoltenbergs, penger til regnskogsbevaring. Ikke et vondt ord om dette, det er et prisverdig tiltak på alle måter, men det blir avlatspenger å bevilge 0,5 promille av Oljefondet, når det samtidig slås fast at det ikke er snakk om å redusere utvinningstakten på sokkelen og man heller ikke ønsker å bruke det samme fondet i miljøets tjeneste. Norge går for en «pose og sekk»strategi, vi er en ja-takk-begge-deler nasjon som er best på bortebane.

Følgende er fakta: klimagassutslippene økte rekordartet i fjor. Fra 2012 til 2013 melder Greenhouse Gas Bulletin om en økning på 2,9 ppm, og at grensen på 400 ppm vil snart brytes. Økningen indikerer at økosystemene nå tar opp mindre CO2 enn tidligere. Siden førindustriell tid har CO2, CH4 (metan) og N2O (lystgass) økt med hhv 142%, 253% og 121 %. Klimaendringene er ikke noe som hører framtiden til, vi står midt oppe i det, og det budskap som ikke kan sies klart nok er at for hvert år som går blir det vesentlig verre å snu utviklingen.

Når rapporten Better Growth Better Climate (med Stoltenberg som medforfatter) slår fast at vi har 15 år på oss kan det forlede til å tro at vi kan satse på business as usual i nye 15 år. Det kan vi ikke. Ellers er rapporten også symptomatisk i sin tro på at alt kan løses gjennom vekst og økonomiske incentiver.

Det er heller ikke slik at miljøtiltak må koste blod, svette og tårer. Det er ikke snakk om en asketisk selvpisking, heller ikke nei til teknologiske løsninger eller økonomiske virkemidler. Tvert i mot er det er rekke positive signaler som viser at teknologiske og økonomiske tiltak fungerer – men det er ikke tilstrekkelig alene. CO2-utslippene fra norsk fastlandsindustri er fra toppåret 1990 på vei mot en halvering, og en rekke bransjer kan vise til mer energieffektive løsninger. Det er også klart at CO2- avgifter har en effekt. På samme måten er det også klart at gass per produsert energienhet er å foretrekke framfor kull. Kanskje vil summen av disse tiltakene etter hvert gjøre at effektiviseringen overstiger volumveksten. Dette er imidlertid ikke nok, vi må innstille oss også på lavere forbruk for å unngå de verste scenariene. Her spiller også individene, selv nordmenn, en rolle, for hvem produseres det for? Summen av enkeltindividers forbruk er basisen for utslippene!

Tanken om at full gass er det beste Norge kan gjøre for verdens klima (og verdens fattige) er for god til å være sann. Dersom Norge produserte olje og gass som enhet for enhet erstattet kull, så kunne det være noe i dette, men dette er i beste fall bare en delvis sannhet slik SSB viset i en rapporten Norsk olje- og gassproduksjon. Effekter på globale CO2-utslipp og energisituasjonen i lavinntektsland. Det blir litt som å gi vin til drankeren og håpe at han dermed gir opp spriten. I betydelig grad risikerer vi at norsk olje og gass er et tillegg til kullet. Det er også en myte at vekst (også i Norge) er det beste vern.

Medregnet totale utslipp fra norsk olje- og gassvirksomhet står Norge for 1,5 % av verdens CO2-utslipp, selv om vi utgjør mindre enn en promille av verdens befolkning. Tar vi med utslippene fra Statoils utenlandske virksomheter slipper Norge ut like mange CO2-ekvivalenter som Storbritannia. Norge eier gjennom Oljefondet 1,5 % av verdens aksjer. Norge har dermed et vesentlig større ansvar og en vesentlig større påvirkningsmulighet enn vårt beskjedne folketall skulle tilsi. Det betyr faktisk noe hva vi gjør, ikke bare symbolsk. Norge er også det land som minst av alle trenger økt vekst. Det er denne erkjennelsen norske politikere og borgere må ta inn over seg.

Legg igjen en kommentar